Laidback Laleh
Mindre eksentrisk og leken enn sist, men svenskenes nye popfavoritt har likevel gitt oss en verdig oppfølger til suksessdebuten.
Laleh
Prinsessor
Lost Army/Warner
Da det iranskfødte multitalentet Laleh slapp sitt utmerkede selvtitulerte debutalbum, ble det nominert til hele sju Grammis, svenskenes svar på Spellemannsprisen.
Hun hanket fortjent inn tre av dem - beste nykommer, beste artist og beste produsent(!). For den da 22 år gamle jenta nøyde seg ikke med å skrive materialet sitt selv og spille alle instrumentene i studio, hun produserte også albumet selv.
Plata solgte svært godt i hjemlandet, og sørget for å etablere henne i toppsjiktet i pop-Sverige. Albumet skaffet henne et par hits også i Norge, «Live Tomorrow» og «Invisible (My Song)». Men det virkelige gjennombruddet kom underlig nok ikke her til lands.
Sannsynligvis vil det ikke komme med denne plata heller. For «Prinsessor» mangler nok de helt store hitkandidatene hun hadde plenty av sist, selv om plata både er lett tilgjengelig, melodiøs og vellykket på de fleste plan.
Som sist serverer hun en kanskje litt underlig cocktail av svenskspråklige viser, et par instrumentallåter og mer gjennomproduserte poplåter på engelsk, og som sist har hun gjort alt selv, også produksjonen.
Men albumet er litt mer neddempet i uttrykket, og noe mer homogent i lydbildet. Det er derfor også blitt litt mindre friskt i frasparket, og mangler noe av den lett forrykte og fryktløse ungjentepondusen som sjarmerte stort sist.
På sett og vis er det en fin ting at den nå 24 år gamle artisten virker mer moden, og det er ikke blitt mer «voksenpop» av dette enn at hun fortsatt streifer innom både prog- og reggae-takter.
Alt i alt er «Prinsessor» blitt et fint album fra en av Sveriges klart spenstigste og mest begavede artister for tiden, selv om det muligens blekner en anelse i forhold til den usedvanlig fargesprakende debuten hun ga oss på denne tiden i fjor. Uansett gleder vi oss til å følge henne videre.