Kvalitets-kokainrap

Pusha T
My Name Is My Name
GOOD Music/Def Jam/Universal

Clipse ble kjapt en av hip-hop-verdens favorittduoer, med sine iskalde beretninger fra gatene i Virginia, akkompagnert av til tider fabelaktig musikk fra Pharrell Williams og hans The Neptunes. (Deres andre album «Hell Hath No Fury» er kanskje 2006s beste plate, uansett sjanger.) Men karrieren til Pusha T og Malice tok likevel ikke av. I dag har Malice funnet Jesus, mens Push har holdt seg varm via deal med Kanye West og mixtapes som «Fear of God», og mens lyden av skrubbsult har preget 36-åringen, har fansen vært like sultne på hans mye utsatte GOOD Music-debutalbum. Få burde bli skuffet.

Som ventet har Kanye vært med å produsere mye (7 av 12 låter), mens Pushas eks-mentor Pharrell står for et par, og som ventet er musikken fra øverste hylle. Sistnevnte stjeler showet som komponist på minimalistiske, skrullete «Suicide», mens Ye er «all over» harde «Who Am I», dog uten vokal (han bidrar kun med produksjonen) og «Hold On» (rettelse; her synger Ye med auto-tune).

Det er dog Pusha selv som er stjernen. Autoritær, artikulert, til tider absurd tøff. Vi tror på han. Vi godtar at han resirkulerer mye av de samme historiene og sier litt teite ting som at han har lyst til å selge knark hele livet. Et minus blir at han musikalsk sett ikke holder det like ekte som han kanskje hevder. «I rap nigga 'bout trap niggas / I don't sing hooks», sier Pusha på «King Push», som en snikdiss til Drake. Greit det, Pusha, du kan jo ikke synge, så i stedet har du med sangfugler som Kelly Rowland, Chris Brown, The-Dream, Kevin Cossom og The Future. Selv om dette blir en litt svett overdose, så har Clipses yngste medlem laget et av årets tøffeste solodebuter.