Kvalitet fra bransjedronningen

Beyoncé
«I Am... Sasha Fierce»
Music World/Columbia/Sony

(SIDE2): Da sjefen for Destiny’s Child i 2003 gjorde det uunngåelige ved å gå solo, introduserte hun sitt alias Sasha. Den alternative scenepersonligheten, som i år har fått etternavnet Fierce, er Beyoncés sexy alter ego, en som tør å være frekkere, en som ikke bestandig er en lady, etc., etc., bla-bla.

Dette er ikke så utslagsgivende for lytteren, vi har fått servert slik før. Man kan heller si at dobbeltalbumet har en rolig popdel med piano og litt gitarer, og så en smule raskere R&B-seksjon, noe dobbeltsinglene «If I Were A Boy» og «Single Ladies (Put A Ring On It)» så fint har indikert.

Sistnevnte er ikke en «klubb-banger» på nivå med hennes beste dansesvisker, men den er en catchy og leken. Førstnevnte er en perle som sitter etter første lytt. Hvis ikke like mektig som giganten «Irreplacable», er den definitivt en verdig oppfølger. (Med en video som tillegger sangen merverdi.)

Beyonce klarer stort sett å holde den samme kvaliteten gjennom hele settet. «Halo» høres ut som en potensiell singel (noe forresten Pussycats Dolls’ nye «Halo» også gjør), mens jeg tok meg selv i å nynne på «Hello» etter én lytt, mens jeg stod i Rimi-kø. Et refreng så enkelt at selv tyskere og franskmenn kan synge med. Ekstremt effektivt.

Albumet kommer i en kort og en lang versjon, vi har her godt for full pakke. Begge varianter har med «Broken-Hearted Girl» og «Ave Maria», to låter fra Norges supergutter i Stargate. Den hjerteknuste, som Babyface har vært med å skrive, har kanskje ikke de stiligste trommene, men låten drukner uansett i solid melodi og nydelig sang.

«Ave Maria» er nesten en julevise fra kirken, i alle fall den minst Sasha-este på albumet. Lekker, klissete, pompøs musikk med til tider unik stemmebruk. Selv om det ikke alltid høres ut som tekstene kommer rett fra hjertet. Man kan til tider savne en nerve.

Frøken Fierce er egentlig en like lite «good girl gone bad» som Rihanna, men hun tillater seg å være litt ekstra sexy på «Video Phone» («You want me naked? If you like me in this position, you can tape it») en låt hennes Samsung-partnere sikkert har video-ideer til. (Sikkert andre som også får andre typer ideer når de hører teksten.)

«Sweet Dreams»’ elektroniske flørt kan minne om spor på det seneste, undervurderte albumet til hennes lillesøster Solange, uten av Beyonce tar det for langt. Sikkert ikke så rart, ettersom hun har flere fans å riskere å miste.

Mens Michelle og Kelly fra Destiny’s Child drømmer om at skjebnen skal gjenforene Destiny’s Child, raser Beyonce videre oppover karrierestigen. Hennes nye album er ikke et hakk ned, selv om begge hennes to forrige er et hakk bedre.

Beyonce har sagt at hun spilte inn 70 låter for «I Am... Sasha Fierce» og valgte 15 som skulle vise forskjellige aspekter ved henne. Men hun klarer ikke helt å vise sine identiteter. Kanskje hun kunne valgt et par færre ytterkanter. Kanskje dette likevel ikke er det ultimate albumet hun har forsøkt å lage. Eller kanskje jeg bare bør sjekke ut den korte versjonen.