Kvakk, kvakk, kvakk

Duffy
Endlessly
Polydor

Hun var søt, annerledes og fremsto som manifestasjonen av the girl next door, om fra et annet tiår. Hun var Amy Winehouse blonde, fagre og lyssinnede motsetning, og hun lagde da også et par hits som ikke var så aller verst.

Det var for to år siden og albumet da het Rockferry.

Denne gang er det Endlessly og Duffy skal bevise at hun fortjente oppstusset hun skapte den gang.

Det går så til de grader på ræva som det kan.

For der hun før var vittig og ny, er hun nå forskrekkende flau. Stemmen - dette instrumentert som kan både behage og sende over stupet - har vært den walisiske damens kjennetegn, men på «Endlessly» er det nesten usammenhengende roten til irritasjon og manisk q-tips bruk. Ikke for å rense, men for å tette igjen ørekanalene.

Hun kvekker, piper og skjærer gjennom - det er rett og slett forferdelig.

Singelen Well, Well, Well, begynner som noe fælslig poprot, repeterer seg til døde og viser fram stemmen frykteligere enn noen gang. På Don't Forsake Me, får man lyst til å befri damen fra hennes lidelser - hvorfor skal hun på død og liv prøve seg på den høye tonen? Gaaaah!

Det er kun på et par av de roligere låtene, der hun faktisk synger og ikke harker i vei, som fungerer sånn noenlunde - både tittelsporet og Breath Away går. I hvert fall tittelsporet. Hvorfor hun har slengt på en snørrete akustisk versjon av My Boy som bonusspor forundrer - igjen.

Men hvorfor Duffy, hvorfor?