Kurt Nilsens beste plate
Men er han mann nok for ekte countryrock?
Kurt Nilsen
Rise to the occasion
SonyBMG
La det være sagt med en gang. «Rise to the occasion» er slett ingen dårlig plate. Men om det er en vellykket countryplate ekte cowboyer kan trykke til brystet, er heller tvilsomt.
Plata åpner stemningsfullt med to flørtende gitarer: Lett lekende fingerspill akkompagnert av slidegitar. Nilsen sniker seg pyntelig inn sammen Martin Vinstads visper mot trommeskinnet. Pent, ingen tvil om det, og heller ikke så annerledes enn den Kurt Nilsen vi er vant til å høre.
Så kommer den mye omtalte duetten med legenden Willie Nelson, og Kurt Nilsen høres virkelig ut som en mann som har vokst med oppgaven det må være å synge med verdens ledende countryartist. Forskjellen ligger i noe så banalt som toneleiet. Dypt og brummende synger Nilsen om kapp med Nelson - og later til å vinne!
LES KURT-INTERVJU: - De ble jo helt satt ut
Men dessverre, det varer ikke lengre enn de første par strofene og akkurat idet vi hadde glemt hvor likt Kurt Nilsen og Morten Harket synger blir vi minnet på hvor lite sannsynlig det er at a-ha ville laget denne countryskiva.
Nilsen synger riktignok bartene av den gamle kroken, men støvete country passer bedre i gamle kroker enn som prydgjenstand på peishylla ved siden av pokalen fra «Idol». Kurts country er for polert og skinner ikke av ekte landsliv. Dette er rett og slett popartisten Kurt Nilson som gjør en sjangerjustering.
Men er det så galt da? Ikke i det hele tatt. Countrypop kler Nilsen svært godt. Sterke melodier og passe utfoldelse hos de øvrige musikerne sørger for et flott popalbum. Det er rom for mer kreativitet utover den sparsomme soloen på låt nummer tre og fiolinen på spor åtte, men helhetlig står «Rise to the occasion» støtt med begge bena plantet på jorda. Nilsens beste utgivelse til nå.