Kunsten å melke et esel
Kom debutplata litt tidlig, gutter?
Donkeyboy
Caught In A Life
Warner
Du vet at du har truffet en nerve i den norske folkesjela når låta di blir covret på enten «X Factor» eller «Idol». Og med «Ambitions» har Drammensbandet Donkeyboy så definitivt gjort seg fortjent til en slik status.
Men hva skjer når man skal følge opp en slik singelsuksess med en hel skive? Enten ignorerer man hypen og forsøker å fornye seg, slik for eksempel The Beatles gjorde i startfasen av sin karriere. Eller så lytter man til plateselskapet og går for å lage en plate skodd over samme lest.
Dessverre har årets største popoverraskelse gått for løsning nummer to på «Caught In A Life».
Bortsett fra de hederlige unntakene «Broke My Eyes» og a-ha-aktige «We Can't Hide» er det nemlig ingen av låtene på denne skiva som holder samme nivå. Og når grunnsoundet består av høypolerte synthlandskaper og heliumvokal med soleklare 80-tallsreferanser (Eurythmics, for å namedroppe ett band), er det liksom et vell av melodiske hooks som skal til for å holde skuta flytende.
Jeg er nemlig redd for at «Caught In A Life» har fått se dagens lys litt vel tidlig, nettopp på grunn av den enorme suksessen «Ambitions» fikk i vinter. Plateselskapet Warner og gutta selv burde så absolutt tatt seg tid og råd til å finpusse produktet sitt i større grad.
Likevel er det, med tanke på Donkeyboys inspirasjonskilder, noe merkelig passende jappetid-aktig over det hele. Stort selskap signerer unge, ukjente synthpop-menn og får en hit eller to. Så kommer skiva kort tid etter, slik at det kan cashes inn kjapt.
Kunsten å melke en ku (eventuelt et esel) er neiggu ikke død!