Kun for musikkanmeldere

Beirut
March of the Zapotec/Holland
Pompeii

Beirut er en gruppe det er veldig riktig å like. Det er en av de gruppene som man i enkelte kretser kan få inntrykk av at er en «second coming.» Det kunne muligens virke slik også med deres forrige utgivelse. Min kollega, Lars-Halvor Wærstad, ga Beiruts album «The Flying Club Cup» terningkast fem og skrev blant annet følgende:

«Originale melodier, et vell av instrumenter og fengende rytmer summerer opp Beiruts musikk i ord, men denne musikken må høres og oppleves.»

Nå er enmannsbandet tilbake (vi snakker om Zach Condon med en del venner) denne gangen med det som kalles to EPer slått sammen. Med fare for å ta et dobesøk i egne anmelderbukser: Dette er musikk bare folk som er overopptatt av kred i «riktige» miljøer vil påstå at de liker. Der Beirut tidligere har skapt noe som har hatt stor egenverdi er dette bare tullball, i hvert fall 50% tullball.

La oss starte med den første av de to såkalte EPene: «March of the Zapotec.» Her er det visstnok et meksikansk begravelsesband som spiller sammen med Beirut. Jeg har for så vidt hørt musikktypen før, i det glitrende dataspillet Grim Fandango, men jeg vil aldri noen gang sette meg ned og høre på det frivillig. De seks låtene som er denne EP’n er for så vidt interessante nok. I hvert fall en gang. Andre gangen er det bare slitsomt og ikke spesielt interessant. Mye instrumentalt og litt, vel statisk egentlig. Den siste sangen på denne delen, «The Shrew» skiller seg litt ut – men mest som en slags hybrid mellom meksikansk musikk og tysk ompapa. Det er ikke ment positivt.

Det blir litt bedre når Beirut stjeler som en ravn som har fått fri tilgang på et gullsmedlager fra Magnetic Fields på den andre delen. «My Night With The Prostitute From Marseille» er god, og den svært nydelige «Venice» er god nok til å klare seg nesten alene.

Likevel, som et produkt, er dette svært svakt. Kanskje godt nok til en firespors EP, men som en fullverdig utgivelse er det et mellomgjesp. Hvis dette er det neste store hører jeg heller på en gammel plate med Genesis, før Peter Gabriel ga seg riktignok.