Kriseminimering

Phoenix
Wolfgang Amadeus Phoenix
Loyauté/V2/Cooperative

De franske hipsterne i Phoenix er kanskje ikke på toppen av kulhetsskalaen lenger, fem år etter sitt pop-opus «Alphabetical» og megahiten «Everything Is Everything». Men i det stille har barndomsvennene fortsatt å lage god musikk, noe den festlig titulerte «Wolfgang Amadeus Phoenix» er nok et prov på.

Leken, sofistikert og dansbar softrock er kanskje ikke et yndet finanskrise-soundtrack for den jevne sliter her på berget. Ifølge ekspertene er det de mest forutsigbare og tradisjonelle artistene som for eksempel AC/DC som skal gjøre susen i nedgangstider.

Drit i det!

For det første er ikke en god flaske cava spesielt mye dyrere per liter enn dårlig pappvin. Og for det andre har arbeidsledige (av naturlige årsaker) atskillig bedre tid til å feste enn streberne som har overlevd nedbemanningsspøkelsene som lurer i hver krink og krok så langt.

Med «Wolfgang Amadeus Phoenix» har dere nå fått en ny skive å svinge dere i valsen til.

Etter åpningstrioen «Lisztomania», «1901» og «Fences» aner undertegnede en ny klassiker i emning. Førstnevnte er en catchy og deilig poplåt i velkjent Phoenix-stil, mens lånet av The Strokes' gitarer på neste nummer ut viser at gutta også kan rocke. Når den dansbare og falsettvokal-pregede «Fences» sparkes i gang, synkroniseres både pophjertet og rockefoten i stram givakt og forventning hos undertegnede.

Etter det noe vel ambisiøse mellompartiet med «Love Like A Sunset» Part I og II, leverer de erkefranske gutta enda mer godsaker med for eksempel rocka «Lasso» og mer episke «Rome» (stadionrock a'la Phoenix, anyone?)

Da får det bare være at vi merker at festen er i ferd med å ebbe ut mot slutten av skiva. Moro var dette, lell!

Plata slippes 25. mai