Kreativt møte
Det skjer mye spennende rundt trommeslageren Øyvind Skarbø. Det ferskeste eksemplet er norsk-svensk toppmøte.
Honeyleap
Honeyleap
Øyvind Jazzforum/cdbaby.com
Noen har det liksom i seg: Ideene står i kø og de har evnen til å få gjort noe med dem. Noe forteller meg at Øyvind Skarbø, fra Stranda, men bosatt og virkende i Bergen, tilhører den kategorien. Vi har tidligere støtt på han i band som BMX, 1982 og i Håkon Kornstads Tenor Battle og over alt har han tilført noe høyst personlig.
I 2009 satte han sammen trioen Honeyleap med den svenske pianisten Klas Nevrin og bassisten Per Zanussi. Mange band har gjort det slik at de har gått i studio med en gang for å lage ei skive de kunne vise frem for publikum og arrangører. Honeyleap ville gå den andre veien – de ville at ting skulle føles riktig før de gikk til cd-verket. Da tenorsaksofonist og klarinettist Fredrik Ljungkvist, som vi ikke minst kjenner fra Atomic, blei med, så falt brikkene på plass og en sommerdag i fjor i Oslo, både med og uten publikum, blei omgivelsen for bandets debut-cd.
Nevrin har skrevet en fin covertekst som forteller oss om hvilke idealer som ligger til grunn for Honeyleap. Her dreier det seg om å gi og ta – samtidig og så handler det om ikke å kompromisse. Alle, bortsette fra Skarbø, har skrevet musikk for bandet og alt befinner seg i et slags fribop/impro-landskap: Noen ganger er melodiene og rytmikken klart definert, andre ganger er det mye løsere og åpnere – uansett er empatien påtakelig og ørene store og åpne.
Vi har med fire musikanter å gjøre som alle har mye på hjerte både som solister og ikke minst kollektivt. Honeyleap har tatt et solid steg videre mot seg sjøl. En stranding har nå laga ny grunnlov som sikkert vil bli stående – Skarbø har vært med å lage musikk som garantert vil ha et langt liv.