Koselig kvalitet fra Common
Og litt fjas.
Common
The Dreamer/The Believer
Warner
Selv om Chicago-veteranen har vært forbilde for mange av dagens raphelter, og til tross for at den snart 40 år gamle rapperen stadig hylles av media, føles det som han er litt undervurdert. Commons ferdigheter på mikrofonen og sympatiske vesen kombinert med prima sans for produksjon og beats gjør ham unik. I løpet av sin 20 år lange karriere (han debuterte fire år før Jay-Z) er det dog fortsatt «få» som har fått ørene for flinkisen. Jamfør salgslistene. Forhåpentligvis er dette okay for Common. Musikken ser ut til å være det viktigste. Jamfør hans 9. album, som i sin helhet er produsert av én person. Nei, ikke hans labelsjef Kanye, men Kanyes gamle mentor No I.D. En usedvanlig dyktig ringrev som her skaper et gjennomført, organisk og tidløst lydbilde som kler drømmeren.
Fra sporet med den første delen av tittelen, «The Dreamer» med Maya Angelou som gjest, til det nesten konkluderende sporet med resten av tittelen, «The Believer» med John Legend, holder Common det både hjertevarmt og storslagent. Heldigvis er han for sulten og intens til at det blir klissete. For reflektert og flink med ord til at det føles prekende.
Etter tre kvarter kan blir dette dog en litt for stor feel-good-dose. Vi vet at Common er en kjernekar, og selv om kjemien mellom han og No I.D. er upåklagelig byr dynamittduoen på få overraskelser. Vel, med unntak av «Sweet» hvor den snille rapperen brått blir så sint at det nesten ikke kler albumet. Joa, gogutten har vist flere rappere hvor skapet skal stå via disselåter (hei Ice Cube), men dette sutrete sporet hvor han «mellom linjene» forteller at Oslo Spektrum-aktuelle Drake er «ferdig» føles påtreng og nesten litt pinlig. (Spesielt hvis det er sant at en krangel om deres eks Serena Williams er årsaken.)