Kos med Keane

Keane
Oslo Spektrum

Alle har jo sine favoritter, men felles for mange av oss er at Keane sniker seg nedover ryggmargen. Oppskriften er en salig blanding av melodiøs pop og et forsøk på rufsete lyd. Et lydbilde som er milevis unna den tradisjonelle fuzz-gitaren som en hel brit-pop-generasjon har vokst opp med.

Hard publikumsflørting hjelper da litt på stemningen. En strøm av godord om Norge fra vokalist Tom Chaplin gjør seg godt, kanskje særlig i et halvfylt Oslo Spektrum.

Keane fyller kanskje ikke hovedstadens storstue, men knakende god stemning er det innimellom.

Nevnte Chaplin er så langt unna prototypen på et narkovrak at det nesten er fascinerende. På scenen står det en streiting man skulle tro nettopp hadde kommet ut fra den private musikkskolen. Snill og pyntelig som musikken. Litt ufarlig kanskje, men veldig vanedannende.

Tim Rice-Oxley treffer nemlig de tangentene som setter seg litt under huden. Fyldig og til tider litt svulstig, men det er også noe som mangler. En bassist hadde gjort seg og igjen gjort Keane til en bedre konsertopplevelse.

Slik de fremstår nå greier de ikke å trollbinde.

På scenen prøver trioen uansett å rocke det opp mellom balladene, men det blir aldri mer troverdig enn Cliff Richard. Sistnevnte skal ha sagt at han heller ryddet opp etter seg på hotellrommet, enn å rasere det. Følelsen av at denne gruppa er litt på samme nivå følger med den musikken de spiller. Ingenting er jo mer koselig enn det.

LES INTERVJU:- Vi kjørte for hardt løp