Kort og greit fra Supergrass
Femte langspiller fra Oxfords småsprelske britpopere Supergrass er i hvert fall ikke lang med sine 35 minutter. Men på et og annet spor er den faktisk litt super.
Supergrass
Road To Rouen
Parlaphone/EMI
En eller annen gang siden sist jeg hørte på Supergrass (i 1999 med deres selvtitulerte tredjealbum) har denne småsnurrige brit-trioen med de minneverdige kottisene gått hen og blitt en, eh, frio?
Kvartett var det visst det het, og fjerdemann i gruppa er ganske sikkert lillebroren til vokalist Gaz Coombes. I hvert fall heter nykomlingen på tangenter Robert Coombes.
I forhold til tidligere meritter, er den mer hektiske arven fra Buzzcocks, Jam og Small Faces denne gangen tonet en del ned.
«Road To Rouen» begynner riktig stemningsfullt og melodisk på de tre-fire første låtene.Så kommer tøysesporet «Coffee In The Pot», som med sine sjømanns-hoi fikk i hvert fall meg til å le høyt de tre første gangene jeg hørte låta. Naturligvis er ikke flirelåta like morsom de neste ti gangene man hører plata.
Herfra og ut rocker Supergrass seg noe opp, samtidig som låtenes melodiske kvalitet går ditto ned.
Ikke at det er så mye å snakke om totalt sett. De ni låtene som utgjør albumet er over etter en drøy halvtime. Således kunne dette like gjerne vært solgt som en EP.
På den annen side er det selvsagt prisverdig at Supergrass gir seg allerede her, for vi må jo formode at det var dette de hadde på lager denne gang.
Og hadde de strukket lengre, kunne «Road To Rouen» fort blitt en slitsom og langtrukken affære, i stedet for dette nokså friske pustet av kjapt og småfint album.