Kongene av punk

(Side2:) Ramones, Sex Pistols, Stranglers - glem dem alle. Kongene av punk het The Clash og uten deres svært kompromissløse stil hadde det aldri blitt noe Green Day, Nirvana eller Raga Rockers, Dum Dum Boys eller Jokke & Valentinerne.

Historien
Det første britiske punkbandet var Sex Pistols, men i etterkant har deres musikalske genialitet blitt noe omstridt. En manager samlet sammen noen fyrer han trodde ville passe i et band og lagde mest mulig PR rundt gruppa. Et boyband?

The Clash var noe annet. Joe Strummer og Mick Jones, som var gruppens kreative midtpunkt, skrev alle sanger og stod for alt gruppen gjorde. Her var det ikke snakk om en «stor rock'n roll-svindel» - men ektefølt sinne.

Joe Strummer (John Graham Mellor) var frontfigur i et pubrockband som kalte seg selv 101'ers tidlig på 70-tallet. Samtidig var Mick Jones frontfigur i hardrockbandet London SS. Begge frontfigurene, i hvert fall i følge legenden, ble frelst på samme konsert av Sex Pistols tidlig i 1976 og fant ut at det var på tide å gjøre noe annet. De møttes og startet The Clash.

Kort vei til toppen
Det var ingen lang vei opp. Allerede sommeren 1976 var The Clash oppvarmingsband for Sex Pistols, Den gangen var Tory Crimes (Terry Chimes) trommis og Paul Simonon var bassist. Mot slutten av 76 ble The Clash fast oppvarmingsband for Sex Pistols og de fikk platekontrakt med CBS i februar 1977. Manageren til The Clash var da Bernard Rhodes, en tidligere businesspartner til Sex Pistols-manageren Malcolm McLaren.

I løpet av tre helger spilte gruppen inn sitt debutalbum, men trommis Terry Chimes ga seg etter innspilingen (han har senere spilt for Generation X, Hanoi Rocks og Black Sabbath). På våren kom deres første singel, «White Riot.» (Teksteksempel: White people go to school. Where they teach you how to be thick). Singelen og albumet «The Clash » ble en suksess og nådde til 12.plass på britiske hitlister. I USA nektet CBS å selge platen på grunn av tekstene, og på grunn av dette har den fortsatt rekorden for den mest solgte importplaten i USA.

Legendarisk konsert
En svært suksessfull turne fulgte plateslippet, hvor det hele ble avsluttet med en legendarisk konsert på Rainbow Theatre i London hvor publikum rev setene opp av gulvet. Omtrent samtidig bestemte plateselskapet seg for å gi ut en ny singel fra deres album, og siden det på den tiden var vanlig at singlene ikke var på platen så fjernet det «Remote Control» fra utgivelsen.

The Clash svarte med å gå i studio og spille inn sangen «Complete Control.» Det var relativt åpenbart at man ikke køddet med gruppa.

I fengsel
I 1977 ble det mange fengselsopphold for gruppens medlemmer. Strummer og Jones fikk mange mindre straffer for vandalisme og tyveri, mens Simonon og Headon fikk straff for å skyte med luftgevær i det offentlige rom. Det var ikke ting som gjorde gruppen mindre populære. Det tok likevel tid før det kom noe særlig nytt fra gruppen og ikke før sommeren 1978 kom den anti-rasistiske «(White Man) In Hammersmith Palais » (med den klare anti-Sex Pistols-tekstlinjen: They got burton suits, ha you think it’s funny, Turning rebellion into money.

Mot loven
USA var drømmen og gruppen leide inn den legendariske Sandy Pearlman som produsent (eks- Blue Öyster Cult). Platen som ble gitt ut het «Give 'Em Enough Rope ,» men suksessen uteble over dammen. I England gikk platen rett inn på 2.plass. Likevel ble det turne i USA i 1979 og senere samme år kom deres første EP (The Cost of Living) med den smått legendariske cover-versjonen av «I Fought The Law ».

Debuten på nytt
Debutalbumet fikk så amerikansk release, med singlene som en del av platen (og «I Fought the Law»). Det ble en ny amerikansk turne og legender som Bo Diddley, Sam & Dave og Screamin' Jay Hawkins var blant gjesteartister. Påvirkningen fra disse og en stadig større musikalsk utvikling førte til det store gjennombruddet: «London Calling. »

I 1980 kom så EPn «Black Market Clash » og trippelalbumet «Sandinista! » (som i dag selges som Nice Price for 36 sanger...). Det så ut som om stjernen var i ferd med å slukke. Kritikerne mente trippelalbumet hadde for mange dårlige sanger, og oppkoket på Black Market-utgivelsen likte verken fansen eller kritikerne (den bestod av b-sider og annet).

Kampmusikken
Det var likevel ikke over. The Clash brukte 1981 til å lade opp til en ny utgivelse. Glyn Johns, den tidligere produsenten til Led Zeppelin ble hyrt inn og man spilte inn «Combat Rock. » Headon forlot gruppa, og Terry Chimes kom tilbake. Den ble den største suksessen til gruppa noensinne, ikke minst på grunn av hitsinglene «Rock the Casbah » og «Should I Stay or Should I Go .»

Det ble likevel det siste Mick Jones og Joe Strummer gjorde sammen. I 1983 forlot Chimes gruppen igjen og Mick Jones fikk sparken. Han startet Big Audio Dynamite og den resterende gruppen gikk i studio og spilte inn den svake «Cut the Crap.» Senere har Strummer bedt plateselskapet om å la være å gi den ut. De har også lyttet, slik at platen er vanskelig å få tak i.

I 1986 ble gruppen offisielt oppløst. Seks år senere fikk de likevel sin første nummer 1-hit, takket være en bestemt Levis-reklame. Vi siterer The Clash i en omskrevet versjon:

They got Levis trousers, ha you think it’s funny, Turning rebellion into money.

Platene
1977 The Clash (UK)
1978 Give ' Em Enough Rope
1979 The Clash (USA)
1979 London Calling
1980 Sandinista!
1982 Combat Rock
1985 Cut the Crap