Klamme drypp fra The Tears
Brett Anderson og Bernard Butler har gått sammen igjen, og vet du hva? Det låter litt som gammel Suede. (Bombe.) På en dårlig dag. (Sjokk.) Ti år for sent. (Trippelsjokk.)
The Tears
Here Come The Tears
V2/Bonnieramigo
De to smått eksentriske motpolene Brett Anderson og Bernard Butler sørget sammen for elektrisiteten og spenningen som gjorde at Suede var et av de mest definerende og karakteristiske uttrykkene i bølgen vi omtalte som britpop tidlig på nittitallet.
Butlers signaturpregede, flerrende gitareskapader og Brett Andersons unike stemme og karismatiske androgynitet gjorde Suede til et av klodens mest magnetiske nye band.
Men som med så mange andre genierklærte band, gikk suksessen rett til fletta på gruppas to kreative drivkrefter, og Bernard Butler tok sin gitar og gikk like før releasen av det i manges ører klassiske andrealbumet «Dog Man Star».
Bruddet var ikke akkurat pent, men Suede fortsatte naturlig nok videre uten sin Butler, og Butler selv gjorde andre ting.
At de to gamle fiendene skulle finne sammen igjen, er kanskje likevel ikke så merkelig med tanke på at deherrers respektive karrierer står og stamper sammen med andre has beens – og ikke minst på grunn av det faktum at de to som musikalske partnere har en lett mytisk status med et ferniss av noe uforløst ved seg, siden de bare rakk å gjøre to album sammen.
Vel, dette vil kanskje funke på noen. Men i mine ører er «Here Come The Tears» i grove trekk bare lyden av et tog som har forlatt stasjonen, eller en tid som aldri vil komme tilbake, om du vil.
Selvsagt låter det veldig som Suede, men uten den ungdommelige gnisten og spente nerven man med en gang senser dersom man setter på gruppas tidlige plater.
Dette blir for slapt, for billig, for klamt, for gjennomsiktig og ikke minst: For sent.