Kjempetøft!

PELbO
PELbO
Rhinoprod Records/Musikkoperatørene

Ut fra den etter hvert «verdensberømte» jazzlinja i Trondheim har det kommet flere titalls musikanter som har plassert seg på topp nasjonal og internasjonal hylle. Heldigvis ser det ikke som om kilden på noen som helst måte begynner å bli tørr – trioen PELbO er foreløpig siste bevis på at det skjer stadig nye, spennende ting rundt jazzlinja.

La det likevel slås fast med en gang at det PELbO står for og gjør langt i fra er jazz i tradisjonell forstand. Jo visst er det jazzelementer her, men det er minst like mye rock – PELbO har enkelt og greit skapt seg et eget lite univers som mange fra forskjellige menigheter kan glede seg over.

LES ALLE MUSIKKANMELDELSENE PÅ SIDE2

Denne powertrioen, som de kaller seg, består av trommeslageren Trond Bersu, vokalisten, elektronikeren og glockenspieleren (trodde aldri jeg skulle få skrevet det ordet noen gang) Ine Kristine Hoem og tubaisten, elektronikeren og vokalisten Kristoffer Lo. All musikken har Hoem og Lo skrevet og de fleste tekstene også – to tekster av Robert Creeley, som har vært med norske vokalister helt siden Radka Toneffs dager, er unntaket.

De som tror at ei slik besetning må bli ganske så sped må bare tro om igjen. Det er altså et trøkk og en heftighet i det PELbO har å melde som enkelt og greit er sjelden – dette er et kollektiv med sjeldne gaver og en attityd, som det vel heter i Trondheim etter at Erik Hamrén bosatte seg der, som kan føre de nesten hvor som helst.

Bersu og ikke minst Lo, både som komponist og tubaist, har veldig mye gående for seg, men nok en gang blir jeg ekstra imponert over Ine Kristine Hoem. For bare et par måneder siden fikk vi hilse på henne sammen med Jo Skaansar på hans debut «Den blåaste natt». Det var flott og nedstemt – her møter vi ei helt anna side av henne: Det er en intensitet og inderlighet i Hoems uttrykk som kan ta henne langt og at hennes engelskuttale er forbilledlig og diksjonen likeså, skader heller ikke.

Vakkert om natta

PELbO er intet mindre enn en åpenbaring i sine egne grenseland og både rocke- og jazzpublikum med åpne ører og sanser kan bare glede seg til å følge bandet og musikken i tida som kommer. The sky’s the limit som det heter på ny norsk.