Kjedelig tidtrøyte
Glatt, pent og usannsynlig intetsigende.
The Rippingtons Featuring Russ Freeman
Côte dAzur
Peak Records/Naxos Norway
For 25 år siden starta gitaristen Russ Freeman bandet The Rippingtons og 20 album seinere er de fortsatt still going strong. Bandet har vært gjennom en rekke utskiftninger og Freeman er den eneste som har vært med hele veien. Nå består bandet av Rico Belled på bass, Bill Heller på tangenter, Dave Karasony på trommer og Jeff Kashiwa på saksofon. Den ubestridte lederen er uansett Freeman som også står for alle komposisjonene.
Sjøl om The Rippingtons er et instrumentalband, så er det lite som peker mot et det er et jazzband. I mine ører er det Freeman & Co bedriver instrumental popmusikk og når noen av de tidligere medlemmene er saksofonistene Kenny G og Dave Koz og pianisten David Benoit, så skjønner vel de fleste i hvilken retning dette bærer.
Jeg ser for meg en åpen cabriolet befolka av mennesker med de hippeste solbrillene som til enhver tid er å få kjøpt for penger og musikken til Rippingtons på full guffe nedover en eller annen highway i California eller andre steder der sola skinner relativt mye. Det gjør den jo også på Côte dAzur som tydeligvis har vært Freemans inspirasjonskilde denne gangen. Musikken blir uansett ikke noe mer spennende eller innholdsrik av den grunn.
For meg er dette urkjedelig tidtrøyte. Jovisst er det flinke folk som er på ferde, men det blir likevel musikk totalt uten substans som glir umerkelig gjennom øregangene. For tilhengere av smooth jazz, popjazz eller hva man enn ønsker å kalle denne sjangeren så er sikkert alle nye utgivelser med Rippingtons en festdag. Vi kan bare gratulere med dagen, men blir altså ikke med på feiringa.