Kjedelig Kings Of Convenience

Kings Of Convenience
Declaration Of Dependence
EMI

Helt siden debuten «Quiet Is The New Loud» fra 2001 har bergensduoen Kings Of Convenience vært alle sarte gutter og jenters favoritter. Og med sin tredje skive vil de nok fortsatt være det. For gudene skal vite at dette er både stille og sørgmodig nok!

Ikke at det er noe galt i seg selv, altså. Likevel begynner soundet som en gang var et friskt pust å nærme seg farlig nær en flau bris. Hovedgrunnen til dette er at et band som Kings Of Convenience vil (i enda større grad enn de fleste andre artister) stå og falle på låtmaterialet sitt.

Men der både første- og andreskiva bugnet over av lekre, melankolske og smarte komposisjoner som for eksempel «I Don't Know What I Can Save You From» og «Homesick», er det ingen av låtene gutta har kokt i hop denne gang som er av samme kaliber.

Javisst er åpnineren «24-25» inderlig vakker, og gitartemaet som åpner «Rule My World» så catchy at det er verdt hele sangen alene. Som helhet føles derimot «Declaration Of Dependence» både idéfattig og langtekkelig.

Det kanskje beste eksempelet på hovedproblemet med denne skiva er saaaktegående og mollstemte «My Ship Isn't Pretty». Alle varemerkene til Kings Of Convenience er på plass, men den uinspirerte og hookfattige melodien gjør at man rett og slett kjeder seg litt.

Quiet er nemlig ikke lenger the new loud, og uten overraskelsesmomentet de en gang var i besittelse av blir 13 låtreiser i guttas endimensjonelle og forhåndsdefinerte univers en tålmodighetstest undertegnede ikke består.