Kid Cudi høyere enn månen

Kid Cudi
«Satellite Flight: The Journey to Mother Moon»
(Republic/Universal)

Selv om han gjester fjasete tv-serier som Andy Sambergs «Brooklyn Nine-Nine», så holder Kid Cudi musikkmessig koken som mørk og dyster. Han femte utgivelse på fem år (hvis du tar med gateplaten «A Kid Named Cudi») - et nesten hemmelig slipp á la Beyonces seneste skive - er intet unntak. Kid Cudi er seg selv lik, på godt og vondt.

Albumet skulle først være en EP med 5-6 låter, men som altså ble utvidet, og det er liten tvil om at helheten hadde blitt forsterket ved å kutte et par spor. «Too Bad I Have To Destroy You Now» føles ufokusert, med mumling og nesten påtatt snøvlig, noe som fortsetter på «Internal Bleeding». Weed-hodet har garantert kost seg i studio, og man føler at han svever i verdensrommet, på vei til månen… med et snev av «åh, se så rar jeg er».

Ohio-gutten er kanskje skarpere når han drikker enn røyker: «Drinking again, drinking again, bottles up, I'm in to win / but none of my friends, just me and this bottle / people say that I'm on, say that I'm off I wouldn't doubt it / if you were me free as a bird, flying over mountains» åpner han med på stilige «Goint To The Ceremony», akkompagnert av hans mye brukte, men fortsatt fengende gitar-licks over tunge egenproduserte synth-beats.

Instrumentalen «Copernicus Landing» er hypnotiserende, men mange vil få følelsen av at dette er en skisse til en låt som aldri ble noe av. En låt som aldri starter. Mer tilgjengelig blir det når settets eneste gjest Raphael Saadiq dukker opp på den litt grove sexlåten «Balmain Jeans», og vi blir minnet om at dyktige Kid Cudis sære stil krever tålmodighet.

De rastløse kan eventuelt luke bort de mest svevende sporene og kanskje sitte igjen med den opprinnelige, trolig litt mer underholdende, planlagte EP’en.