Khan i godt selskap
Gitaristen Steve Khan hadde mer eller mindre gått i glemmeboka mi før «Got My Mental» så dagens lys i fjor.
Steve Khan
The Green Field
ESC Records/MusikkLosen
Nå er han tilbake med mer glitrende gitarspill i storfint selskap. Steve Khan, sønn av den berømte låtskriver Sammy Cahn - spør meg ikke hvorfor de skriver etternavnene sine forskjellig, var en av de store gitarheltene for fusionfolket på 70- og 80-tallet Det betydde også at han var en av de store studiorevene og var med på «alt» av plateinnspillinger.
Som mange av hans kolleger i faget, forsvant han også ganske så fort fra det aller skarpeste rampelyset: Han var blant de veldig flinke som ikke hadde så voldsomt mye personlig å komme med og spesielt her i Europa var det ikke interessant nok.
Sammen med supertrommeslager Jack DeJohnette og ditto bassist John Patitucci, fortalte Khan oss med «Got My Mental» i fjor at han absolutt har noe eget å fare med. På «The Green Field» kommer all den bekreftelse vi måtte ønske.
Kjernen er de samme tre, men perkusjonistene Manolo Badrena, Ralph Irizarry og Roberto Quintero gir musikken fra tid til annen en nydelig latinsk farge som skiller den ut fra «Got My Mental». Låtene er i stor grad Khans egne, men storheter som Herbie Hancock og Shorter har også bidratt.
Som gitarist er Steve Khan en voksen og moden musikant som har funnet
Fram til sin egen kjerne. Han har en egen tone i hornet sitt og han har beveget seg svært langt unna fusionspråket han sverga til for noen tiår siden. Skal det være en gitarkollega jeg får assosiasjoner til, må det være John Abercrombie og det er utelukkende ment som en kompliment.