Keanes vanskelige nummer to
Trioen bak Keane er endelig ute med oppfølgeren til den kritikerroste debuten. Men klarer de å møte forventningene?
Keane
Under The Iron Sea
Island/Universal
Sekken med sangere/låtskrivere begynner å bli revneklar, det er trangt om plassen selv for de beste. Nå er ikke sjangeren den nyeste, men den har absolutt fått et oppsving og kan kanskje regnes som pop for piffen om dagen.
Helt i toppsjiktet finner vi den britiske trioen Keane, som imponerte publikum og kritikere med debutalbumet «Hopes and Fears» i 2004 og fikk æren av å varme opp for U2 på flere konserter.
Nå er bandet tilbake, og har måttet lære seg å skrive låter på humpete veier bak i turnébussen. Men samtidig har de fått gode råd av Bono om å komponere et helt album, ikke bare ti-tolv låter.
Det kan høres på «Under The Iron Sea», det er brukt mye tid på å plassere låtene i forhold til hverandre og gjøre albumet så dynamisk som mulig. Det setter en musikkanmelder pris på.
Låtene er heller ikke så verst, men for å være ærlig er jeg litt skuffet. Det er ikke det at Keane ikke leverer et kvalitetsprodukt, det er mer det at låtutvalget ikke er så spennende. Det er for lite kjøtt på bena og flere av låtene er den andre for lik.
Men når det er sagt er dette Keane som vi kjenner dem fra debuten, og de har våget å endre litt på stilen, selv om det er minimalt. «Under The Iron Sea» er ikke noe annet enn en kvalitetsplate fansen vil og andre deprimerte vil sette stor pris på.