Kan vente lenge

A1
Waiting for Daylight
Universal

Det skal ikke stort mer enn en rask lytting til, før man skjønner at gutta i A1 har stort behov for å vise at de har blitt voksne. Det er piano, strykere og man kan formelig se skjorteflakene blafre i vinden.

For de braker gjennom både coveret og førstesporet «It Happens Every Day», det gås ikke stille i dørene når A1 kommer med sitt første album på åtte år (soloprosjekter tar tid).

Etter det første lille smellet er det derimot ikke all verdens futt i sakene.

Les også Side2s intervju med gutta her!

Låtmessig er det lite som har endret seg - alle tre synger det de kan, det er kjærlighet og andre følelser, og alle er uklanderlige velstriglete på håret (Coveret ellers ser ut det er hentet fra en dommedagsfilm).

Voksen kan man ikke si om låta «In Love And I Hate It», som minner særdeles mye om Justin Bieber og who-else som måtte synge klissete fjortisfriere med ekstremt gjentagende og fengende refreng om dagen - nesten så man kan lure på om A1s forsøk på å være voksne er å regne som ett skritt frem og to tilbake.

Nesten like mye hørt-det-før er den 2000-tall-myke «Bad Enough».

Merkelig nok er ikke tittelsporet veldig mye å skryte av - både navn og forsøk er langt mer pompøst enn det som faktisk kommer ut, men balladen er muligens (derfor) et av de mer voksne sporene på skiva.

Derom gutta ønsker seg tilbake på listetoppene, er det ikke dette albumet som sender dem dit - konkurransen på syngefronten er nok for stor, og det er fare for at blodfansen har blitt åtte år for mye eldre...

Men med norsk deltakelse kan man jo nesten ikke annet ernn å heie på trekløveret. Eller?