Kan noen skyte britpopen?

The Enemy
Music for the People

Pulp. Blur. Oasis. Før den tid: Beatles som startet det hele. Band som The Verve, Ash, Boo Radleys, Echobelly, Sleeper og Supergrass.

Det er ingen tvil om at det har kommet mye interessant popaktig rock fra den britiske øya de siste ti-femten årene. Et nytt slikt band var The Enemy som dukket opp på rockehimmelen i 2007.

Kritikerne på øya falt ikke over seg av beundring (med et unntak av NME og et par andre, som kanskje var på jakt etter - nok en gang - Det Neste Store Britiske) den gangen, og med det som bakgrunn styrte jeg unna deres første utgivelse. Den gikk likevel rett inn på en førsteplass på hitlistene i hjemlandet. Muligens tok jeg feil?

Nå er de her igjen, og både «We'll Live and Die in These Towns» og deres nye - noe grandiost titulerte - «Music for the People» har blitt hørt igjennom. Problemet er at denne gruppa fra Coventry er litt som fotball-laget Coventry. Det er en divisjon under de virkelig store. Både den første gangen, og kanskje enda mer andre gang.

Hvis man kan kalle Oasis for Liverpool, Blur for Chelsea og Pulp for Manchester United (og med det har jeg fornærmet alle medlemmene i gruppene), så er dette - Coventry. Plassert litt under midten på tabellen bak de aller største.

Som fotball-laget så kan de glimte til, som for eksempel på den rockete allsangen «No Time for Tears», men det hører til sjeldenhetene. Som oftest er det litt for mye midt på treet. Du kan faktisk laste ned de to gode sangene og glemme resten. Den andre er den gode balladen «Last Goodbye.» Selv om den er ripoff fra noe et par Gallagher-brødre har spydd ut av seg fra før.

Det er for mange gode grupper til at det er nok å spille uavgjort på bortebane og vinne noen hjemmekamper, dessverre.