Kaldstart for Løvehjertene

(SIDE2:) Jeg vet jeg høres ut som min mor når jeg sier dette, men likevel: hadde det tatt skade å vise litt spilleglede på scenen? Jeg får nesten dårlig samvittighet for at jeg er en av dem som har dratt dette bandet inn på scenen for å spille mot deres vilje.

Det er fint at vi slipper "ålreiten, Roskilde, make some fucking noise", mellom sangene, men det er for langt i motsatt retning å virke uinteressert.

The Lionheart Brothers har høstet glimrende kritikker for sine to plater, og det var spennende å se om hypen fra norske musikkjournalister hadde nådd Danmark.

Riktignok var det litt glissent i Pavilion-teltet da Løvehjertene gikk på scenen, og de aller fleste var nordmenn - det hørte vi på jubelbrusene da konferansieren introduserte bandet og spurte om det var noen nordmenn til stede.

Men flere kom til etter hvert som det norske bandet satte i gang sin støyende og innadvendte rock, hoder nikket til takten og applausen mellom sangene var høflig.

Noe mer ble det ikke. The Lionheart Brothers er ikke akkurat Kiss, de begrenser sin dialog med publikum med små "takk" - så små som det takket du gir onkelen fra Amerika som du ikke har sett siden du var fire. Løvehjerte-brødrenes gitarfrontmenn, Marcus Forsgren og Morten Øby, befinner seg langt inne i gitarlandet Nangijala, og sjekker sjelden innom vår verden.

Ikke før siste sang før ekstranumrene trakk bandet på smilebåndene. En feil med lydsystemet gjorde at en pangavslutning på en sang ble hengende i løse luften, og det var tilløp til munterhet da bandet gikk av scenen, noe måpende til lydsvikten.

Publikum klappet dem inn igjen, og stemningen løftet seg noen hakk da de dro i gang hiten "50 Souls And A Disco Bowl". Deretter gikk ferden videre til "Hero Anthem", som fikk enda mer respons, før konserten ble avsluttet med en lang og støyende versjon av "Blue Clouds Red Sky".

Dermed ble ekstranummeret redningen for Løvehjerte-brødrenes frierferd til Danmark.