Kaizeren kneiser

Kaizers Orchestra
Maestro
Kaizerecords

Jeg husker en gang i det forrige århundre hvor jeg takket ja til en konsert med bandet Kaizers Orchestra, som spilte på et bittelite utested i Oslo uten scene. Det var bandnavnet som gjorde det. Det bar i seg løfter om noe spesielt, om innhold og stemning.

Siden dro jeg på hver eneste Kaizers-konsert jeg kunne.

Debutplata lå 49 uker på VG-lista. Den neste klarte bare 14 uker. Singelen fra «Maestro» debuterte på femteplass og har siden vært på vei nedover. Jeg håper det ikke er en trend. Men det som gjorde Kaizers til noe virkelig spesielt, er borte.

Ikke for det, «Maestro» er en plate som overgår det meste som er gitt ut av norsk musikk i senere tid. Det er bare ikke det samme som før. Borte er det grove, rustne, brutale uttrykket. Borte er trykket og innlevelsen bare debutanter er i stand til å levere. Borte er suget. Tilbake er en samling kalkulerte låter basert på erfaringen av tidligere suksess.

«Øy, det pleier å funke om vi legger til en ropert-effekt på refrenget, vi prøver det», forestiller jeg meg at bandet sitter og planlegger foran miksebordet. Det er ikke slik ekte rock’n’roll skapes. Det er i alle fall ikke slik Kaizerock skal høres ut. Synes jeg.

«Maestro» er mye mer lavmælt enn de to forrige platene. Melodiene er på plass, det samme er til en viss grad den episke stemningen. De små historiene er borte, men en viss Dieter Meyer spiller en sentral rolle. Denne gangen minner det hele imidlertid mer om Jokke & Valentinerne (eller kanskje JohnDoe?) enn det gjør om Kaizers selv.

Bandet har også utviklet seg musikalsk sett, og komposisjonene er ofte imponerende – som du kan høre i «Dieter Meyers Inst.». Kaizers vet å bygge låter, de vet det bare altfor godt.

Har du fulgt Kaizers siden debuten i 2001 er det fare for at du blir litt skuffet over «Maestro», men er dette ditt første møte med bandet har du mye å glede deg til. Hør deg lei på «Maestro», og så kjøper du «Ompa til du dør».

Så til slutt må jeg innrømme en feil i denne anmeldelsen. Etter min mening bør en se på hver utgivelse for seg selv, og ikke som en del av bandets totale musikalske verk. Men jeg klarte ikke å la være. Jeg er fan, og jeg er litt skuffet.