Judas Priest er tilbake

Judas Priest
Angel of Retribution
Sony

Sist gang Judas Priest var aktuelle på platemarkedet med en klassiker var i 1984 med «Defenders of the Faith.» Det er nærmere 21 år siden. Etter den tiden kom flere utgivelser som ikke tilfredsstilte den listen de hadde lagt for seg selv, selv om platene «Turbo,» «Ram it Down» og «Painkiller» alle solgte bra.

Etter de platene bestemte sanger Rob Halford seg for å komme ut av skapet og forlate bandet. Sangeren fra et hyllestband ble hyrt inn, uten særlig suksess. Nå i 2005 er de tilbake med Rob på sang igjen, og gjett om de er tilbake.

Før du setter denne plata i spilleren må du ta et skritt tilbake, til 1984. For å sette deg litt i modus: Ronald Reagen var president, faren til George Bush var visepresident (han het George Bush, ikke mye kreativitet i den familien), Indira Gandhi ble myrdet, Aids var på alles lepper, Los Angeles arrangerte de olympiske leker, kjente grupper var Van Halen, Culture Club, Duran Duran og Yes. Filmene alle så var Beverly Hills Cop, Footloose, Gremlins og Ghostbusters. På TVn gikk både Dynastiet og Dalls, mens Desmond Tutu vant fredsprisen. Sånn¿

Musikken til Judas Priest er godt plantet i 1984. Dette er det som en gang ble kaldt New Wave of British Heavy Metal, musikken som fikk Lars Ulrich til å starte Metallica og hockeyhåret på mang en nordmenn til å bli kastet framover i jevn rytme. Ingenting har skjedd på den fronten, her er det ingen rap blandet inn med skarptromme. Dette er hardcore, gammeldags og en Heavy Metal-klassiker.

Det hele starter slik det skal med «Judas Rising» - en perfekt sang for å starte comeback. Senere fortsettes det i samme klassiske Priest-spor med «Deal with the Devil» og «Revolution.» Alle tre sanger som kunne kommet fra hvilket som helst tidligere klassisk Judas Priest-album. Platen brytes noe med den litt svake balladelignende «Worth Fighting For» før de drar fram en sang som kunne kommet fra Ram it Down/Painkiller: «Demonizer» - kanskje ikke platas beste kutt, men såpass hardt at det blir relativt morsomt.

På sangen «Wheels of Fire» drar Rob Halford fram sine beste sangegenskaper og presten har laget nok en sang som kan spilles på full høyde mens man bryter alle fartsgrenser på norske veier (for de som tidligere ikke har forhold til Judas Priest - hør «Breaking the Law» og «Turbo Lover»). Så kommer platas powerballade (hei, dette er 1984, ikke sant?), «Angel.» Helt klart en sang som kunne vært på hvilket som helst «Absolute Power Ballad»-samling. Det får vel si nok om den sangen.

Platens tredje siste kutt er «Hellrider» - nok et klassisk Judas Priest-øyeblikk. I «Euology» tar Judas Priest av på det pretensiøse, men som sagt - vi er i 1984 og da var vel til og med Manowar ganske kule (hvis de faktisk eksisterte da). Siste sang er den 13-minutter lange «Lochness.» For alle som trodde det ikke gikk an å lage slike sanger lenger - dere tok feil. Hadde den sangen kommet da jeg var 12 i 1984 hadde det utvilsomt vært min favoritt. Nå er den bare god. Men kanskje mer Iron Maiden enn Judas Priest. Ikke at det gjør noe.

1984 er tilbake. Judas Priest er tilbake.