Jøss, han kan jo synge!

Hans-Erik Dybvik Husby
I Ljuset av Cornelis
Warner

Først tittelen på denne anmeldelsen: Det er ikke slik å forstå at Dyvik Husby ikke har sunget før - eller at hans tidligere prestasjoner i så måte har gått meg hus forbi eller at det er ment som kritikk av Turbo-tiden.

Men når han gjør sine tolkninger av svenskenes ubestridte visekonge Cornelis Vreeswijk, så har Hans-Erik abslutt funnet en ny nisje å formidle tekst i og ny tekst å formidle i mer velkjent format.

LES ALLE MUSIKKANMELDELSENE PÅ SIDE2

Sammen med Vreeswijks sønn Jack, har den tidligere sortsminkede rockeren gjort sin egen versjon av Cornelis Vreeswijks viser. Det åpner med «Sommarkort», som faller mykt i øret (og var det som fikk undertegnede til å komme med nevnte utbrudd i form av en tittel). Den kjente «Balladen om Fredrik Åkare och den söta fröken Cecilia Lind» følger opp i samme tradisjonelle spor.

Men alt er ikke knipsende gitarstrenger og vemodig fløyelsstemme. Det å kjenne til Hans-Eriks egen historie gjør denne skiva enda sterkere, som når han synger «Balladen om en gammal Knarkare». Her er Dyvik Husbys urenhet fremtredende, ordene harkes aggresivt ut og det er ikke lenger vakkert og tradisjonsrik melodi, men nesten psykedelisk og forvirrende.

Dyvik Husbys personlige preg er sterkt tilstede, og man kan selvsagt diskutere seg grønn på om dette hadde blitt så besnærende, dersom Husby ikke hadde hatt eller ingen hadde kjent til hans fortid. (Det blir like relevant som å diskutere hva som hadde skjedd dersom Hitler hadde vunnet krigen eller hva om mamma ikke møtte pappa. Og slike sammenligninger blir jo også for dumme).

Først og fremst er dette fine tolkninger gjort av en sønn som ser sin far, og av Husby som ser en likesinnet fra en tidligere generasjon.