Joni Mitchell kan fremdeles

Joni Mitchell

Shine

Hear Music/Universal

For mange er Joni Mitchell synonymt med albumet «Blue» fra 1971. Denne klassikeren av en plate inneholder uforglemmelige hits som «All I Want», My Old Man» og «California». Men Joni Mitchell har levd et langt artistliv etter det.

Hun fulgte opp «Blue» med de vel så bra «For The Roses» og «Court and Spark», men hele 80- og 90-tallet står ikke ut som Mitchells karrieremessige høydepunkt. I 2002 proklamerte hun at «Travelogue» ble hennes aller siste plate. Men, nå er hun tilbake igjen, og godt er det.

På «Shine» hører vi igjen en jazzglad Joni Mitchell. Hun starter med piano- og blåserinstrumentalen «One Week Last Summer», en tilsynelatende lett sommersak, men med mørke undertoner, før hun henter frem gamle blå talenter på «This Place».

Og slik fortsetter det meste av «Shine» i en miks av oppjazza låter og en flørt med fordums tider. Mitchell svakt hese og myke stemme spiller godt sammen med spesielt pianoet, og jeg har stor sans for måten den 64 år gamle artisten introduserer instrumentene på. De slipper til litt etter litt og får dermed mye mer fokus enn ellers - ikke ulikt slik Sting gjør det.

På «Hana» går Joni Mitchel nye veier. Låta starter som groovetung electronica, men så kommer sopransaxen og henter det hele inn. Variasjonen er oppnådd. Lydbildet fra «Hana» fortsetter dessuten på «Night of The Iguana», og skaper en ekstra lyserød tråd i albumet.

«Shine» inneholder også en nyinnspilling av «Big Yellow Taxi» fra 1970s «Ladies of the Canyon». Låta passer til resten av plata, men er den bedre enn originalen? Smak og behag ...

Det er forøvrig ingen tilfeldighet at albumet er prydet med ballettbilder. To av låtene på albumet stammer fra den ferske balletten «The Fiddle And The Drum».

«Shine» er et svært hyggelig gjenhør med Joni Mitchell, selv om det musikalske høydepunktet ligger et stykke tilbake i tid.