Jenny Skavland & Idol Tone er YO!

Yoguttene
D’Sant 2
Oslo Records

På kort tid har Yoguttene blitt nesten godt kjente, ikke bare takket være sitt image. Men klart det hjelper. Se på bildet av rapperne med de catchy navnene Idol Tone, Jenny Skavland, Handerre Linni og Onge Anka; fire karer som rocker masker med pusekatter når de gjør konserter. Men den bergenske kvartetten er mer enn fine fjes og fjollete fjas, noe de beviste med debuten «D’Sant» i sommer, som de kjapt følger opp med del 2.

Det første som indikerer at dette ikke bare er tøys er selve musikken, produsert av brødrene Basmo Family. Duoen leverer harde, semi-moderne, sørstatsaktige beats som både kler og løfter Yoguttene, som for øvrig – heldigvis – er ganske kule rappere. I alle fall minst like gode som flere av deres amerikanske helter, som sannsynligvis Gucci Mane (og OJ Da Juiceman). Og fjaseriet gjør at man godtar mye av det breiale vissvasset om jenter og dop. De to første setningene på platens åpning «La o$$» setter tonen: «Hvis du sitter i en bil nå, så vet du hva du skal gjøre. Dette her er til de som hopper ut av bilen og går ved siden.» Noe som ble populært blant annet via rap-undersjangeren hyphy, men som i Norge virker absurd. Og dermed skøy.

Andre referanser som passer karene er for eksempel til sørstatsstjernen 2 Chainz, som Jenny Skavland sammenligner seg med på en finurlig måte: «Du kan kalle meg Jenny 2 Kjeder / eg har p*kken min i to skjeder.» Jepp, det lyder teit, men sånn kan rap være, og Yoguttene serverer det i akkurat passe mengder. Singelen «Dino$aurer» er tøff på ekte (videoen er vill), mens rolige «Drypper» er på grensen til veldig fin. At de teamer opp med Nesodden-studiogangsta/veteran Oral Bee ser ikke bare bra og fornuftig ut på papiret, men lyder likeså. Smørblidt og smooth som smør.

At dette er en kort EP fremfor et helt album er sikkert lurt, ettersom det noen ganger blir i det bløteste laget («hvorfor hate når min jente kan karate / smykket er så iskaldt og jeg fryser som en same»). Men ingen kan ta fra dem sjarmen, humoren, underholdningsverdien og de feite beatsa. Kanskje et helt album er på sin plass likevel.