- Jeg trenger psykologhjelp

(SIDE2): I et åpenhjertig intervju med The Guardian forteller Boyzones frontfigur Ronan Keating i detalj om hvor tungt det har vært for bandet å miste Stephen Gately.

- Jeg har ikke sovet i det hele tatt i det siste. Det har vært grusomt. Vi har alle hatt det likedan siden Stephen gikk bort. Jeg er fullstendig utslitt mentalt, sier Keating.

Få nytt fra Side2: Klikk her!

- Trenger psykologhjelp
Keating har opplevd å miste noen som står han nær før. For 11 år siden døde hans mor av brystkreft, men selv ikke dette har greid å forberede den irske sangeren på tapet av vennen og kollegaen.

- Jeg har aldri tenkt på å få psykologhjelp før. For første gang i mitt liv tror jeg at jeg har behov for det. Det å miste min mor var det vanskeligste jeg noensinne hadde opplevd, men hun var syk i to år, og vi fikk beskjed om at hun hadde tre måneder igjen å leve mot slutten. Da bygger man ubevisst en vegg, selvforsvarsmekanismene settes i gang og du forbereder deg. Men med «Steo» ble det bare en vegg av ødeleggelse og sjokk, forteller en knust Ronan.

Snakker med Stephen
Den 32 år gamle trebarnsfaren røper også at han tror Gatelys ånd er med ham i det daglige.

- Stephen er med meg, han beskytter oss. Jeg snakker med ham før jeg synger, før jeg går på scenen. Han er med meg. Jeg er en troende person. Det er bare vanskelig å forstå det hele.

Boyzone skulle etter planene spille inn et nytt album før Gately døde, og Keating har tatt vare på den aller siste tekstmeldingen han fikk fra sin nære venn.

- Jeg har fortsatt den meldingen han sendte meg fredag kveld. «Jeg har de nye sangene. Elsker dem, kompis. Gleder meg veldig til det nye albumet. Elsker deg straw balls». Det var det han kalte meg. Og jeg sendte ham en teit tekstmelding tilbake, før han dro ut den kvelden. Så var han borte, sier Keating.

- Han ble aldri voksen
Ronan, som alltid behandlet Gately som en yngre bror, til tross for at Stephen var ett år eldre enn ham, sliter fortsett med å akseptere tapet av sin kollega.

- Vi følte alltid at vi måtte passe på ham. Han ble aldri voksen og var alltid denne unge gutten. Det er en av de vanskeligste tingene. Han hadde så mye å leve for, så mye å gi. Alltid glad, alltid glødende. Sunn. Han var sunn på alle måter. Det gir bare ikke mening. Ikke i det hele tatt.