Jeg må spy

Selena Gomez
A Year Without Rain
Universal/Hollywood Rec.

Etter å ha hørt de tre-fire første låtene, ble jeg så kvalm og irritert at jeg måtte skru av, fjerne cd'en fra spilleren og gå gjennom noen hundre ulseste mail i innboksen for å gi livet mening igjen.

Fordommene mot lettvint r&b-pop fra DisneyHollywood er lett å oppdrive, men det å være seg disse bevisst kan gjøre enhver mildere innstilt overfor sjangeren. Enkelte av syngejentene/-guttene er ikke så aller verst - enkelte kvaliteter har de da.

Det har også Selena - den skjønne 18-åringen har en vakker stemme som fungerer både i de rolige partiene og når hun tar i. Så innmri synd at produsentene ikke har giddi å gjøre noe som helst for å gi henne låter eller en produksjon for å bygge opp under den.

For det hjelper så lite med et ørlite pluss, nå arrangement og sjanger får det til å vrenge seg i innvollene.

Tankene går til europop og melodi grand prix-lettbeinte påklistrede smilelåter, smurfehits og rosa barnehagebursdager.

Sjekk bare ut «Naturally» - det er så lite naturlig med denne låta at Michael Jackson trolig snur seg i grava. En grufull blanding av elektronikabeats,Christina Aguliera, Miley Cyrus og X antall jentegrupper de siste ti årene - det blir en suppe som nesten lukter ræl.

Eller den 80-talls idiotiske «Summer's not Hot», med en rytmeboks som vil gi den aller friskeste hjertepasienten slag - «Vamos a la Playa, dunkdunkdunkdunk *smurfestemme* dunkdunk». Og slik fortsetter det i det uendelige - kjære gud, det gjør vondt.