Jeg er forelsket!

Kent
Norwegian Wood
Frognerbadet

Kent er for meg minner om ting som forsvinner. Barndommen, den første forelskelsen, bestevennen, døden. Melankolske avskjeder i form av veldige tekster, som røsker i de små hverdagstingene, i de store omveltende hendelsene. Livet, det som kommer og går, altså. På plate har de flere ganger klart å få frem den skjøre balanseøvelsen mellom det pompøse og det allmenngyldige.

Live formidler Kent, anno 2014 og med nytt album akkurat utgitt, det i form av enkel scenedekor type fartgesterke lysspotter og sorte og hvite klær. Sleng på tre kordamer, et par instrumentforsterkere og du har ni personer på scenen som gir et kompakt lydbilde, som bærer det hele. 

For her snakkes og pyntes det lite, musikken og låtene står for formidlingen. Sisteskiva Tigerdrottningen får  - med god grunn - mye plass. Plata, som er den 11. i rekken, har et lite knippe nydelige perler - som Skogarna og Din Enda Vän.

Mest jubel sørget uansett slagerne for, låtene som gjorde bandet til et av skandinavias største band for rundt 20 år siden. Dom Andra og Musik Non Stop er nydelige gjenhør, men ikke nøvendige for å begrunnet Kents plass på scenen.

For til tross for alder, er de ikke utdaterte - selv om de poengterer selv at de begynner dra på årene.

- Hei Oslo, går det bra?, lurte vokalist Joakim  Berg på, og fikk svar lengst fremme.

- Hva sa du, spytte deg i munnen? Aldri, da blir du sjuk. Det sluttet man med på 70-tallet. Da jeg var 35 ...

Lyden var i starten noe overdøvende med tanke på at Kents melodier ofte er såpass sarte at detaljene forsvinner og nyansene glir ut dersom man ikke tar hensyn til dem. Heldigvis var det et kortvarig problem, for meloditeften kjennetegner svenskene også når de står frem i levende live.

Live kommer også deres forkjærlighet for 80-tallets synther, sveiser og elektroniske visualitet enda mer (synlig) frem. Det kan fort ende med å bli innmari latterlig så mange tiår senere, og bare ende med å bli parodien på gæmlis, lizzåm. Likevel har bandet gått enda mer inn for det elektroniske. Det fungerer til de grader live, og konserten som helhet er solid og selvsikker. 

Tankene går noe til et band som sto på samme scene i fjor, britiske Keane. Svenskene er langt mer gravsvarte til tider, men de har samme evnen til å dra med seg stor og smått (og eldgammalt, dette er Norwegian Wood tross alt), og de sørge for at for at vi elsker søta bror.

For det er lov å digge det melankolske og vakre, og litt gamle, når det leveres så bra som dette.

Jeg er forelsket! Berg er gud, han kan synge meg inn i solnedgangen når han vil.