Intimpop fra Ishak
Senere i år kommer bandet hans, Beezewax, ut med sin første plate på stort selskap, men først kommer soloplata. 2005 kan fort bli mossegutten Kenneth Ishaks år.
Kenneth Ishak
Everything Has Soul
Forward Records/Bonnieramigo
Power-pop er vel kanskje det man karakterisere musikken Kenneth Ishak leverer til daglig i mossebandet Beezewax, som i løpet av året gir ut sin fjerde langspiller, nå for første gang på stort selskap i regi av Warner.
Dermed lukter det vel litt gjennombrudd, og mange besserwissere og kjennere av den norske undergrunnsscenen vil med rette kunne hevde at det i så fall ikke er en dag for tidlig.
Når Ishak gir ut sitt solomateriale er egentlig den store forskjellen at de mer eller mindre tunge og fuzza elektriske gitarene er fraværende (og til dels erstattet med strykere), og at man dermed får et mer lavmælt, sofistikert og intimt inntrykk.
Men fortsatt er dette popmusikk tydelig inspirert av Posies, Big Star og kanskje Beach Boys at ulikheten forblir i uttrykket, mens musikkens grunntone fortsatt er den samme som i Beezewax-tapning.
Det lavmælte uttrykket gjør at vi med ett kan friste med referanser som Elliott Smith, men det må dessverre konstateres at Ishak ikke på samme måte gjør et tilsvarende dypt inntrykk på lytteren.
Dette er en koselig, harmonisk og svært tiltalende popplate som likevel sliter med en slags vaghet som gjør at den skal få slite litt med å feste seg hos andre enn en håndfull musikkentusiaster.
Vi får håpe herr Ishak har spart de potensielle storhitsene til det kommende Beezewax-albumet. For gjennombruddet – måtte det komme snart – er fortjent nok.
- I salg fra mandag 17. januar