Ingen ny klassiker fra Iggy

Iggy Azalea
The New Classic
Universal

Sånn ja. Det begynner å bli en stund siden 2011, da denne australske blondinen ble kjent for den frekke låten «Pu$$y»…. og sin store stump. I etterkant har ikke den nesten eneste andre kjente rapjenta Nicki Minaj (også med berømt, raus bakdel) blitt noe mindre, men mot en del odds har Iggy klart å karre seg høyt mot toppen. Først ved å bli signert til T.I., som sikkert lærte henne en del. I skrivende stund er Iggy på førsteplass på både hip-hop-singel- og –albumlisten til iTunes i USA.

Så hvor bra er dette albumet som hun breialt nok kaller den nye klassikeren? Vel, få vil kategorisere settet slik, men hun lykkes noenlunde når det kombinere det «klassiske» dilemmaet for rappere; hvordan ha én fot i hip-hop-verdenen og én i popverdenen uten å mistefotfeste (og fans). Iggy heller nok mest mot den sistnevnte sjangeren, men hun er likevel en god rapper. Apropos føtter: På litt stekete «Work» spytter hun «valley girls giving blowjobs for Louboutins / What you call that? Head over heels», som er relativt snedig sagt. Tekstene er stappfulle av rapklisjeer, men det er lov. At hun rapper med amerikansk (nesten sørlig?) aksent istedenfor australsk er kanskje verre. Det føles i alle fall ikke genuint. (Tenk hvis Jay Z rappet som om han kom fra Texas.) Samtidig som den amerikanske drømmen neppe hadde blitt innfridd hvis hun rappet som hun snakket, altså via Crocodile Dundee-dialekten. (Neida. Joda.)

Noen ganger blir stemmen hennes dog litt anstrengende, som om hun uttaler ordene på en litt for dramatisk måte, og nesten skriker selv om hun ikke skriker. Eller sutrer selv om hun er blid. Noe annet som er litt bom er to av de store radioforsøkene, som begge har med britiske sangfulger på refrengene. Henholdsvis Charlie XCX på «Fancy» og Rita Ora på «Black Widow». To fine poplåter, men refrengene vil neppe klare å ta henne til Billboard-toppen. Sistnevnte prøver så hardt at det nesten er vondt, og den klaffer nesten, med Katy Perry og Stargate i kulissene. Det føles dog som noe Katy takket nei til. At den norske superduoen nesten er de eneste produsentene Iggy har tatt med utenom laget The Invisible Men, faller heller ikke i Iggys i favør. Selv om de kler hennes stil, så hadde platen muligens blitt bedre og jevnere med bidrag fra flere. Heldigvis er rapjentas sult og sjarm så tydelig at hun ender opp med levere en skive som blir bedre etter en del tålmodige runder, særlig hvis man tar på seg popbriller. Og mor er ekte nok. At en ung, blond jente fra Sydney skal kunne holde seg såpass bra og troverdig følge med tungvektere som Mavado og T.I. er stas.