Ingen mesterhjerne
Men fortsatt hip-hops tøffeste.
Rick Ross
Mastermind
Maybach/Def Jam
Dette sjette albumet til Rick Ross har blitt utsatt gang på gang, noe som vanligvis er et dårlig tegn. Jamfør for eksempel loket til Rick Ross’ uvenn 50 Cent (som blir nevnt med et fnis på platen), som nå etter flere år på benken har fått sparken fra Interscope. Men Rozay er selvfølgelig ikke klar for å gi fra seg sin eventyrlige status som gangsta-rap-kingpin #1.
Miami-bjørnen har et usedvanlig godt øre til å plukke beats, og selv en instrumentalversjon av «Mastermind» burde ha kunne fremkalt gåsehud. Vanlige mistenkte som J.U.S.T.I.C.E. League, Kanye West, Rihanna-favoritten DJ Mustard, Jake One og Mike Will Made It lever alle feite bidrag fra øverste hylle, mens litt mindre forventede The Weeknd (som spilte i Oslo Spektrum med Drake i helgen) skinner både på mikrofonen og via sin produksjon på «In Vein».
Den trøbblete Miami-ringreven Scott Storch, som var Dr. Dres høyre hånd før, gjør brukbart comeback, mens Diddy flipper The Notorious B.I.G.s fine, etter hvert så altfor vonde «You're Nobody (Til Somebody Kills You)». Litt unødvendig, i likhet med Souls of Mischief-sampelet på Lil Wayne-gjestende «Thug Cry» blir litt slitt, og det føles litt lite kreativt når Ricky og French Montana låner fra henholdsvis Ol’ Dirty Bastard og Camp Lo på «What a Shame». Rozay kunne også spart seg for «reprisen» på «You Know I Got It» alias «FuckWithMeYouKnowIGotIt»… Dette er dog bare teit pirk. Selv om Rick Ross ikke finner opp noe som helst nytt krutt, og til tross for at han ikke har blitt noe mer reflektert, er han i toppform (hør «Drug Dealer Dream»!), og tjukken har samlet nesten perfekt musikk for sine overfladiske, larger-than-life fabler om penger, kvinner og kriminalitet. Denne 5’ern er sterk.
Terningkast 5