Ingen medel-Ljungkvist

Fredrik Ljungkvist Yun Kan 10
Ten
Hoob Jazz/MusikkLosen

Atomic
There´s a Hole in the Mountain
Jazzland Recordings/Universal

Fredrik Ljungkvist har etterhvert et like stort navn her hjemme som i sitt hjemland Sverige. Hovedårsaken er den unike kvintetten Atomic som vi skal komme tilbake til. De seineste åra har Ljungkvist markert seg kraftig med sitt eget band Yun Kan 5 også og fra tid til annen har organismen dukka opp i dobbel utgave. Yun Kan 10 så dagens lys for første gang i 2008 og når de nå endelig gir oss sin første cd så må den sjølsagt også være dobbel.

Her har vi med kremen av svenske modernister å gjøre - sopran-, tenor- og barytonsaksofonist Ljungkvist har avgjort plukka på øverste hylle: Jon Fält og Raymond Strid på trommer, Per-Åke Holmlander på tuba, Sofia Jernberg på vokal, Klas Nevrin på piano, Mattias Risberg på tangenter, Mattias Wellin på bass, Mats Äleklint på trombone samt den amerikanske fiolinisten Katt Hernandez. All musikken, det vil si 10 låter, er komponert og arrangert av Ljungkvist.

Her blir vi servert et smörgåsbord med alt fra de nydeligste og lett sangbare låter til ganske så frie utflukter - alt med stor personlighet og med en energi, lekenhet og ustoppelig livsbejaenhet som har ført til at Ljungkvist har deltatt på over 80 innspillinger, mottatt Sveriges Radios Jazzkatt tre ganger og blitt satt pris på av alt og alle. Det er en voldsom dynamikk i alt Ljungkvist foretar seg og med et så stort band som Yun Kan 10, er det viktigere enn noen gang. Derfor har han da også knytta til seg de beste musikantene, og ikke minst lytterne, Carl XVI Gustaf och Silvia Renate har å by på og "Ten" har blitt en ytterligere manifestasjon av Ljungkvists allehånde egenskaper. Dette er musikk og et band som hører hjemme på pallen uansett hva vi måler det mot.

Supergruppa Atomic har eksistert siden årtusenskiftet og er det aller beste beviset på at nordmenn og svensker kan komme godt ut av det med hverandre. I tillegg til Ljungkvist, som her også spiller klarinett, er broderfolket representert med trompeteren Magnus Broo mens Harald og Sonja har valgt sine aller beste menn: Ingebrigt Håker Flaten på bass, Paal Nilssen-Love på trommer og Håvard Wiik på piano. Dette er bandets tiende cd og etter at både turneer, skryt og Spellemannpriser har stått i kø, så framstår Atomic som like sultent, spennende og originalt som de alltid har gjort.

Ljungkvist har ansvaret for to av de seks låtene, mens den Berlin-baserte Wiik tar seg av resten. Nok en gang finner vi Atomic i diverse grenseland der impulser fra legender som Ellington, Shepp, Mingus og Russell møter frijazz. Det betyr igjen at bandet har henta fritt fra både den amerikanske og europeiske jazztradisjonen og til sammen har det igjen blitt et brygg som ikke likner på noe annet. Både individuelt og ikke minst kollektivt er Atomic et band i ypperste verdensklasse og måtte de bare fortsette i flere tiår til.