Ingen bombe

Annie Lennox
Songs Of Mass Destruction
Sony BMG

Først noen ord om albumtiteelen. Hva er det med artister som på sine eldre dager skal bli så forbasket tydelige?

Selv om man etter hvert har funnet at man har lyst til å si tingene akkurat som de er, må det være lov til å kreve en viss grad av finesse. Vi skjønner at Lennox er sint på verden, men hun trenger ikke dytte det inn i oss med teskje.

Ellers er 52-åringens fjerde soloalbum som forventet av høy kvalitet. Lyden er som vanlig fantastisk.

Ingen tilfeldighet at dama er alle virkelige hi-fi-entusiasters våteste drøm. Det er velprodusert og krystallklart, med en god mix av organisk og elektronisk plata gjennom.

Lennox skriver melodiøst melankolske låter i poprocklandskapet med flotte tangeringer av world og soul. Hun synger like bra som hun alltid har gjort, og lever opp til sitt rykte som verdens beste hvite soulsangerinne.

Det høres likevel noe konformt og utdatert ut, intet nytt og grensesprengende. Fansen får sitt, men hun var hakket bedre før.

Og Eurythmics blir det aldri. Da må nok Lennox ut og fri til sin partner igjen, men det er kanskje ikke for sent?