Ingen åpenbaring

Audioslave
Revelations
Label: SonyBMG

Audioslave har etter de to utgivelsene «Audioslave» (2002) og «Out Of Exile» (2005) fortsatt til gode å imponere på et helt album. Bandet har riktignok vartet opp med en rekke gode enkeltlåter, som friske «Cochise» og «Be Yourself», men mye tyder på at oppfinnsomheten tar slutt et stykke ut i produksjonen hver gang. Så også med «Revelations», som beklageligvis har blitt bandets svakeste album så langt.

Audioslave er utvilsomt best når de klarer å balansere mellom det brutale og melodiøse, som på det fabelaktige tittelsporet «Revelations», albumets klart beste låt. «Somedays» og «Wide Awake» holder også bra standard i så måte. Gitarist Tom Morello gjør som vanlig en upåklagelig jobb, og leverer en av sine kuleste soloer på «One And The Same», mens Chris Cornell synger atskillig bedre enn hva han presterer live.

Men det virker som om denne gjengen har et aldri så lite refrengproblem. Oppskriften med å synge samme linje fire-fem ganger for å lage et refreng, er for simpel til at den holder i lengden. Den evige repetisjonen sørger for at halvparten av låtene blir direkte kjedelige, selv om bandet glimter til med rimelig fengende instrumentale partier.

«Revelations» kommer nok i likhet med forgjengerne til å høste et knippe overdimensjonerte terningkast, til tross for åpenbare mangler. Dessverre er virkeligheten slik at bandmedlemmens tidligere superhits med henholdsvis Soundgarden og Rage Against The Machine kommer til å hjemsøke dem for alltid. Da holder det ikke med glimtvis Audioslave-eleganse.