Ikke ufortjent forsinkelse

Yo Gotti
Live From the Kitchen
Sony

Det er fortsatt ikke hverdagskost at såkalte majorlabels satser på rappere fra sørstatene, så for Yo Gotti var det sikkert stas å bli signert til store Sony da hans indieselskap TVT gikk dukken. Dette var dog i 2008, og debutalbumet har blitt utsatt i flere år. Sannsynligvis fordi 30-åringen fra Memphis ikke har klart å diske opp med engasjerende nok musikk til å få grønt lys. Gotti ble lansert som «den nye Young Jeezy», men til tross for at denne norgesaktuelle Def Jam-rapperen også er fra sørlige, amerikanske trakter, har litt av den samme rustne, hese stemmen og røde gangsta/gate-tråden i tekstene, blir det en søkt sammenligning. Denne «debuten» holder i alle fall ikke mål.

Vi kan være med på at Yo Gotti er en tøffing «på ekte», men selv om vi tror på ham, fremstår han som en artist som ikke helt tror på sin egen musikk. Spesielt ikke når han forsøker å være søt og radiovennlig, som med barnesang-refrenget på «Go Girl». Det kler ham ei. Heldigvis kan han her lene seg på gjestene Wiz Khalifa, Big K.R.I.T og Big Sean, men når Yo Gotti igjen vil være mjuk, via «romantiske» «We Can Get It On», får han kun hjelp fra en jentestemme som nynner «la, la, la». Dette føles ikke som «den nye Young Jeezy». Patriotiske «Red, White & Blue», hvor han sier han gjør alt for USA, bortsett fra å krige, lyder både lite troverdig og utdatert. Hva med de barske gatelåtene? Her er Yo Gotti mer underholdende. Noe han kanskje vet, ettersom han åpner med hissige, relativt tøffe «Testimony» og Rick Ross-gjestende «Harder», og avslutter med settets morsomste låt, sporet hvor Nicki Minaj er en heseblesende, selverklært «5 Star Bitch». Alle gjestene på Yo Gottis album er større stjerner enn ham, og noe som er fortjent.