Ikke søstra til

Babylon Brothers
Babylon Brothers
Real Records/Musikkoperatørene

I 2011 fikk trommeslageren Erik Smith forespørsel fra jazzklubben Herr Nilsen i Oslo om å sette sammen et band til en one-nighter. Jeg har hørt at enkelte har ymse erfaringer med slike one night stands, men noen blir det faktisk noe mer ut av. Babylon Brothers har siden den gang spilt en rekke konserter og festivaler og med denne sjøltitulerte skiva får vi kvartettens cd-debut.

Smith spurte elbassist Tom Erik Antonsen, tangentmann Frode Østang Mangen og gitarist Staffan William-Olsson om de ville være med og det var definitivt ikke det dummeste avgjørelsen han har tatt. Alle, bortsette fra Østang Mangen, er kjente musikanter fra en rekke sammenhenger både innenfor jazz og tilliggende herligheter. Østang Mangen har også ei høy stjerne i musiker-Norge og har spilt med alt fra Bjørn Eidsvåg, Lava og Oslo Gospel Choir – det bør være kvalitetsstempel godt nok.

Vi snakker med andre ord om noen av de aller mest funky og mest groovete musikantene i kongeriket. Sjøl om William-Olsson opprinnelig er svensk, så regner vi han som norsk etter flere tiår her i steinrøysa. Det er også han, som mange kjenner fra The Real Thing, Mezzoforte og faktisk også heavyrockgruppa Sons of Angels, som har skrevet all musikken her.

Det de fire brødrene gir oss er uforfalska jazzrock med et enormt trøkk. Sjangeren jazzrock har her hjemme ofte hatt et litt dårlig rykte – det har vært et uttrykk som har fått stempel på seg for å være for glatt og for kalkulerende. Mye av dette istemmes når det gjelder musikken som kom ut av den amerikanske vestkysten, men når det gjelder Babylon Brothers så er det i mine ører uforfalska og tøff musikk med røtter i både pop, latin og jazz og hvis vi nevner gitarister som Jeff Beck, George Benson og Larry Carlton så vil nok verken komponist eller gitarist William-Olsson protestere nevneverdig. Når så Smith neppe har mye mot trommeslagere som Steve Gadd og Dave Weckl, så er det vel mulig å skjønne hvor dette bærer i vei.

Antonsen er som alltid bunnsolid og groovy og Østang Mangen gir meg den ene overraskelsen etter den andre både som ensemblemusiker og som solist.

Dette er typen musikk som skal være presis og der det ikke er voldsom tvil om hvor eneren er. Med fire teknisk svært langt framskredne herrer i sin beste alder og med et låtmateriale med vakre ballader og urhippe tempolåter, så er alt dette på plass og Norge har igjen fått et jazzrockband på plass som kan måle seg med de beste fra utlandet.