Ikke helt Rick Ross

Meek Mill
Dreams and Nightmares
MMG/Warner

Dette er Philadelphia-gutten Meek Mills debutalbum, men via flere populære mixtapes, gjesting og låter med mentor Rick Ross, har 25-åringen allerede fått brå oppsving. Vel, Meek har holdt på lenge, og var tidligere signert til T.I.s Grand Hustle, men det har likevel gått fort. Selv om hans 2011-singel «I’ma Boss» ikke kom inn på Billboard, ble det en av fjorårets største låter «på gatene» over hele verden. Forventningene til dette debutalbum har altså vært høye.

Meek innfrir ikke helt. Først og fremst mangler albumet spor som den nevnte sjefslåten, og settet matcher ikke kvaliteten til Rick Ross’ utgivelser. Når det er sagt så er Meek er av de tøffeste rapperne blant «nykommerne», og han disker opp med mange godbiter. På «Believe It» holder han godt følge med Rozay, mens han og Drake er enda bedre sammen på «Amen». Cheesy, larger than life «Maybach Curtains» er den samme rags to riches-historien vil har hørt tusen ganger, men det lyder ekstra lekkert med saksofoner og trumpeter og ikke minst Nas og John Legend. Gåsehud-hip-hop. Alene klarer Meek seg også. Tittelsporet begynner rolig, for å ta en knallhard 180 som fungerer og imponerer, mens «Tony Story part 2» topper originalen; en slags rapversjon av «filmklassikeren» «Paid In Full», hvor Meek tegner spennende bilder med sine ord, akkompagnert av fornøydelig produksjon fra Boi-1da. Rick Ross og Maybach Music Group har blitt flinke til å få frem det beste fra ikke så kjente produsenter, og «Dreams and Nightmares» er intet unntak.

Meek bommer dog litt, for eksempel det corny AutoTune-helvete «Young & Gettin’ It», som burde blitt forkastet (Meek er ikke Future), mens han som ventet stort sett holder seg til den samme flow’en. Dette blir ensformig i lengden, spesielt når temaet om pengejakt blir gjentatt gang på gang. Hvis Meek stepper opp det kreative kan hans «vanskelige andrealbum» dog ende opp med å snuse på noen av Rick Ross’ beste. Meeks skrubbsultne stil fenger.