Ikke fremtiden
Men moro lell.
Future
Pluto
Sony
Etter flere mixtapes og angivelig nok dop til å fly til Pluto fikk Future debutere på ordentlig. Noe som er på sin plass, etter å ha gjort gatene glovarme med Outkast-kompisene Dungeon Family i ryggen. En av årsakene til 26-åringens hype og deal med Sony er Will-A-Fool-produserte «Tony Monatana», selvfølgelig en hyllest til hovedrolleinnehaveren fra «Scarface»-filmen. «The world is mine, n*gga/ you get it if you want it / you fuckin with me/ youll Move to Alaska by the morning.» Som om teksten ikke er grusom/gøyal nok, lyder det som om Georgia-gutten er full/stein når han etterligner stemmen til den kubanske gangsteren, med en dose Auto-Tune. Makan til type. Utrolig nok funker det godt nok til at Beyonce puttet tøvet på sin topp 10-liste over 2011s singler, mens Drake hoppet på remixen.
Auto-Tuneen får som ventet kjørt seg over store deler av platen, og man hører nesten ikke om Future synger eller rapper. Hvis man godtar stilen, blir mye av settet stas, ettersom skrullegutt har teft for fengende refrenger. Samme hvor teit det kan lyde. Verre er det når Future forsøker seg i andre retninger, som balladeaktige, pompøse «Turn of the Lights» og «Neva End». Kjedelig og for meget. Overdosene med Future blir heldigvis redusert og utvannet via gjester som Snoop Dogg, T.I. og nevnte Drake, men det er R. Kelly som stjeler showet på «Parachute». Okay, tekstene hans er like dumme som hovedpersonens («Her ass gotta voice and she sing acapella»), men veteranen synger fletta av nykommeren og minner oss om at Futures fremtid bør inneholde forbedring.