Ikke forlat Jonas Brothers!

Nick Jonas & The Administration
Who I Am
Hollywood Records/Universal

Tittelen på denne anmeldelsen var «Å, fy faen!». Det ble litt drøyt, men det er en naturlig reaksjon på hva du får høre på «Who I Am» - et sonisk vitnemål på at det beste fra to verdener ofte bare blir dritt.

Nick Jonas, veldig mye bedre kjent som en del av disneysuksessen Jonas Brothers, tar her et vaklende skritt ut i voksenmusikken. Hollywood Records og Universals oppskrift på suksess er å koble et utvilsomt sangtalent med tre menn som har overlevd en powerballade eller to. Alle tre har tilhørt supportbandet til Prince.

Men det er noe svært utilfredsstillende over å høre Nick Jonas lyse popstemme til rockesoloer og støygitarer. Det er kvalitet i begge ender, men det passer bare ikke sammen. Som på den funky og tungt Lenny Kravitz-inspirerte «Conspiracy Theory». Kravitz er en kul kis. Jonas er en kul kid. Det er en forskjell. Jeg kan ikke forestille meg at en eneste rockeorientert musikkelsker vil bli tatt på fersken med denne musikken på mp3-spilleren.

Heller ikke de mer rene poplåtene funker til tross for at musikerne burde være i stand til å levere varene. Tittelsporet er noe av det kjedeligste på popfronten jeg har hørt på lenge. Og dermed er vi fremme ved kjernen. «Who I Am» er en plate for ingen, annet enn Jonas selv. Den faller pladask mellom to stoler. Det er ikke rock, det er ikke pop, det er noe midt i mellom, et eller annet sted i ødeland.