Ikke en helt vanlig tenåring

LidoLido
Pretty Girls & Grey Sweaters
Universal

Under enkelte partier på dette albumet, for eksempel slutten på «Hey Girl», så frister det å klø seg i hodet. Ikke bokstavelig talt, men det føles snodig at dette er musikk og vokal fra en 19-åring fra Tysvær utenfor Haugesund? Gud bedre så proppfull han er av talent. Og det uten «god for å være norsk»-bonuspoeng.

Til tross for sin unge alder har LidoLido alias Peder Losnegård tatt seg god tid. Siden MGP Junior i 2005 har han brukt tiden på å bli en ordentlig musiker, produsent, rapper og sanger, og ikke minst: Han har funnet sin egen stil. Selvfølgelig er det andre som kombinerer rap, sang, instrumenter, beats og mange historier om jenter og kjærlighet, men selv om Lido (som alle andre) låner litt her og der, former han først og fremst et stødig, gjennomført uttrykk. Og uten at det blir irriterende flinikis-shit: Dette er gøy å høre på.

Fra sommerlige, singelpotensielle «Comfortable», med et akk så enkelt refreng som han får til å funke effektivt, til en av platens få litt tøysete, hip-hop’ete «Chop It Up», til de to litt - LITT - Drake-aktige «I’m Not a Rapper», hvor han kjekker seg og sier «bitter dudes say I sound like so and so / translation: sound like I’m going pro», til metaforiske «Nightplane»: Lido er ikke snau når det kommer til underholdning. Poetisk er han også. Som på sistnevnte, hvor han nesten gråter når han spør henne om hun «remember when there was nothing between us, now we’re real close ’cause there’s nothing between us», for så å spørre seg selv «how is she so far away when there is nothing between us?»

Det klør også i hodet når man skal forestille seg LidoLido om noen år, når han er enda mer musikalsk troverdig og har fylt sitt hjerte med flere opplevelser. Skal han da klare å toppe «Different»? En av de sterkeste, lekreste og mest fengende norske poplåtene laget på mange år, her med en absolutt verdig Bernhoft-remix. LidoLidos debutalbum har blitt en fryd.