Ikke akkurat dansband
Svenske Erik Nylander har blitt en svært viktig del av norsk jazzliv de seineste åra. Her møter vi han som sjef for første gang.
Erik Nylanders Orkester
A Festa Vale Tudo
Parallell/MusikkLosen
Om Erik Nylander var sterkt påvirka av dansbandmusikk før han tok turen til Trondheim og jazzlinja der, vet jeg ikke. Uansett er det lite igjen av slike spor i det vi får høre på Nylanders debut under eget navn.
Via band som Kobert, Ola Kvernberg Trio og Trondheim Jazzorkester, har Nylander framstått som en av Norges – vi synes vi kan kalle han norsk nå – aller mest spennende jazztrommeslagere. Han har vist en enorm allsidighet og en evne til å løfte alle konstellasjoner han er med i på et unikt vis.
Som hos de fleste sidemenn, har det også hos Nylander vokst fram et stadig sterkere ønske om å fortelle hvem han er på egen hånd. Med sekstetten som utgjør hans orkester får han på alle vis det og det er nok ei ny side av Nylander vi får hilse på.
Med vokalist Hanna Gjermundrød, trompeter Eivind Lønning, saksofonist Espen Reinertsen og brødrene Ole Morten, på elbass og effekter, og Petter Vågan på lapsteel, gitar og effekter, gir trommeslager og perkusjonist Nylander oss ei innføring i sitt forunderlige og mangefasetterte univers.
Det sies at lyden av denne musikken kan gi assosiasjoner til Sigur Rós, Jim Black, pling-plong og indisk raga. Mulig det, men også veldig mye mer. Nylander & Co tar med oss på et slags musikalsk forskningsprosjekt eller en ekskursjon der budskapet inneholder alt fra støy til vakre melodiske passasjer.
Lagoppstillinga forteller oss at Nylander har fått med seg noen av kongerikets aller mest spennende unge musikanter og til sammen er de så absolutt i stand til å videreføre sjefens visjoner.
Erik Nylander har nok en gang fortalt oss at han er en av de aller beste svenskeimportene de siste tiårene. Måtte han bli værende og tilføre både andres band og sitt eget orkester mye heftig musikk i åra som kommer.