Hyggelig sveitsisk gjenhør
På midten av 70-tallet dukka det opp en kameratgjeng fra Lucern i Sveits som, nesten mot alle odds, slo gjennom med et lite brak i store deler av Europa. Her får vi høre hvorfor.
OM
A Retrospective
ECM/Grappa/Musikkoperatørene
På mange måter er OM en parallell til de fire store norske: Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal. Fra en liten utpost sett med jazzøyne kom det nesten uten noe forvarsel musikk og musikanter verden ikke visste noe som helst om og som i større eller mindre grad har vært med på å prege den moderne jazzen siden.
Uten å ta for hardt i, må vi vel kunne si at våre gutter er de som har markert seg kraftigst av disse «grupperingene». Bassisten Bobby Burri, gitaristen Christy Doran, saksofonisten og fløytisten Urs Leimgruber og trommeslageren Fredy Studer – den samme instrumentsammensetninga som hos våre beste menn – har likevel gjort seg kraftig gjeldende i europeisk jazz helt siden OM så dagens lys på begynnelsen av 70-tallet.
ECM-sjef Manfred Eicher hørte bandet på Montreux-festivalen i 1974 og tilbød dem å gi ut nye skiver på ECMs søsterselskap, JAPO. I 1976 kom Kirikuki, året etter «Rautionaha», «With Dom Um Romao» i 1978 og «Cerberus» til slutt i 1980. Bandet oppnådde stor suksess rundt om i Mellom- og Sør-Europa, men fant likevel ut at nok var nok i 1982. Siden den gang har de fortsatt å spille mye sammen i diverse konstellasjoner og har solide navn i europeiske jazzkretser.
Med «A Retrospective» får vi et godt og vel 80 minutters langt gjenhør med OM – oppkalt etter en John Coltrane LP fra slutten av hans karriere – og mange glitrende eksempler på hvorfor populariteten var så stor.
Vi får noen spor fra de tre første skivene, mens hele «Cerberus» avslutter tilbakeblikket. Hele samlinga forteller oss om et kollektiv som henta masse inspirasjon fra musikanter og band som befant seg i grenselandene mellom jazz og rock: Miles Davis, Mahavishnu Orchestra, Weather Report, Return to Forever og Headhunters og kanskje aller mest fra Jimi Hendrix – de to konsertene han spilte i Zurich i 1968 satte sine tydelige spor.
Elektrisk jazz – fri musikk var karakteristikken på musikken den gangen den blei skapt og den holder den dag i dag også. Til tross for at det er 25-30 år siden musikken blei unnfanga, så holder den så absolutt mål i dag også. Den er søkende, vakker, melodisk og personlig og det er tydelig at vi har med fire sjelsfrender å gjøre som ville den samme veien.
I tillegg til å være et flott tidsbilde fra siste halvdel av 70-tallet er «A Retrospective» også et godt bevis på at mye av musikken fra silurtida også holder den dag i dag.