Hvorfor ble de aldri store?

(SIDE2): Enkelte band har mer flaks enn andre, sånn er det bare. De fleste talentfulle kan naturlig nok få en viss grad av oppmerksomhet for sin musikk, men noen ganger er ikke kun talent og musikalsk originalitet nok.

Vi har gravd frem det beste av de som aldri helt nådde toppen av ymse årsaker, i håp om at Side2s lesere også skal få nyte godt av deres fantastiske musikk. Vi har lett fra Liverpool til Seattle og mener vi har kommet frem til de seks kuleste artistene som aldri ble virkelig store.

The La's
Dette Liverpool-bandet er en av musikkhistoriens aller tristeste og mest frustrerende historier. Allerede på sin første plate var vokalist og låtskriver Lee Mavers kapabel til å skrive en ubestridt popklassiker som «There She Goes». Og den selvtitulerte debutskiva vakte naturligvis stor oppmerksomhet i britisk kredpresse. Nevnte «There She Goes» ble også en aldri så liten hit på hjemmebane, men det skulle ha vært så mye mer.

Godeste Mavers var aldri fornøyd med hvordan bandets første plate låt, og brukte mange år på å svartmale sin eneste utgivelse i pressen, til tross for genierklæringer fra et samlet anmelderkorps. Han trakk seg tilbake etter at bandet ble oppløst i 1992, og pressen har brukt de siste 15 årene på å spekulere i hva han driver med. De siste rapportene forteller om at han fortsatt jobber med oppfølgeren til «The La's».

Vi holder ikke pusten, for å si det sånn.

Se video: The La's - «There She Goes»

The Nerves
Det Los Angeles-baserte powerpopbandet The Nerves vil for alltid huskes for den fantastiske «Hanging On The Telephone». Problemet er bare at det var Debbie Harry og Blondie som gjorde denne til en hit, med sin flotte coverversjon fra klassikeren «Parallel Lines». Trioen besto av Jack Lee (gitar/vokal), Peter Case (bass) og Paul Collins (trommer), og det unike var at alle tre medlemmene var låtskrivere med sterke meninger.

The Nerves rakk å gjøre et par oppvarmingskonserter for The Ramones og å gi ut den fire spor lange «The Nerves EP» i løpet av sin korte karriere. Bare tre år etter bandet ble startet i 1975, var de dessverre historie.

I fjor høst kom derimot samleren «One Way Ticket», hvor du (i tillegg til de fire fra EPen) kan nyte 16 tidligere uutgitte låter av dette geniale bandet.

Se video: The Nerves - «When You Find Out»

Mickey Newbury
Har du sett The Big Lebowski? Selvfølgelig har du det! Husker du scenen hvor «The Dude» drømmer at han svever bortover en bowlingbane? Den fengende og psykedeliske låta «Just Dropped In» er kanskje fremført av Kenny Rogers (ja, faktisk) på sitt mest hippie-aktige, men det var Mickey Newbury som skrev den. «An American Trilogy» er utvilsomt mest kjent med kongen selv, Elvis Presley. Også denne er ført i pennen av Newbury.

Han ble kanskje aldri en stjerne som artist selv, men hans arv lever videre som låtskriver for folk som Johnny Cash, Roy Orbison, Willie Nelson og Ray Charles for å nevne noen få. Newbury døde av en lungesykdom i 2002, bare 62 år gammel.

Her hjemme er Midnight Choir-vokalist Paal Flaata en av Newburys aller største fans, og har inkludert flere av mannens låter både live og på plate.

Se video: Mickey Newbury - «Just Dropped In»

Siste nytt fra Side2: Sjekk forsiden akkurat nå!

Mudhoney
Da Kurt Cobain og Nirvana kom til Seattle på slutten av 80-tallet, var det et band alle snakket om. Og nei, det var ikke Nirvana, men Mudhoney. Vokalist Mark Arm og hans menn var de ubestridte kongene i grønsjbyen, og alle trodde det var Mudhoney som kom til å bli den største kommersielle suksessen av bandene på det nå legendariske selskapet Sub Pop.

Deres signaturlåt «Touch Me, I'm Sick» blir av mange sett på som startskuddet for den såkalte grønsjbevegelsen, og det var da også Mark Arm som fant opp selve ordet grønsj da han skulle beskrive bandets seige og supertunge sound. Likevel greide aldri Mudhoney å utnytte sin geografiske og historiske timing på samme måte som Nirvana, Pearl Jam og Alice In Chains, og et par år med moderat suksess tidlig på nittitallet var liksom alt, selv om de fortsatt holder på den dag i dag.

Spør hvilken som helst rockinteressert 16-åring i dag, og vi tør (dessverre) sette penger på at 9 av 10 ikke aner hvem dette strålende støyende bandet er.

Se video: Mudhoney - «Touch Me, I'm Sick»

Mazzy Star
Dette bandets ualminnelig vakre depperock hadde så definitivt fortjent større oppmerksomhet i deres glansdager på 90-tallet. Med låtskriver og gitarist David Roback (nå bosatt i Norge) som kreativ kraft og en av de fremste kvinnelige vokalistene de siste 20 årene i Hope Sandoval, lå det meste til rette.

Likevel forble Mazzy Star liksom alltid et undergrunnsband for feinschmeckere, til tross for at nydelige «Fade Into You» ble en aldri så liten hit i 1993. Norske Madrugada har flere ganger trukket frem bandet som en av sine inspirasjonskilder, og vi har stor tro på at fans av Sivert & co. også vil sette pris på Mazzy Star.

Alle deres tre studioplater er bunnsolide affærer, men vi anbefaler deg å starte med «So Tonight That I Might See».

Se video: Mazzy Star - «Fade Into You»

The Brian Jonestown Massacre
Sammen med de atskillig penere og mer veljusterte folkene i The Dandy Warhols, var Anton Newcombe og The Brian Jonestown Massacre spydspissen i bohem-byen Portlands musikkmiljø. I den hysterisk morsomme, men samtidig tragiske filmen «Dig!» følger vi de to bandenes kamp om å nå toppen.

I starten var på mange måter Newcombe som var kongen av Portland, og de aller fleste plateselskapene som fulgte med på indiescenen i USA sto regelrett i kø for å signere The Brian Jonestown Massacre. Men bandet, som var kjent for slåsskamper på scenen, greide å ødelegge de fleste muligheter som dukket opp med sin destruktive oppførsel. Da The Dandy Warhols fikk sitt internasjonale gjennombrudd, sto Anton igjen som en bitter og plaget usignert konge av undergrunnen.

Men mannens enorme selvtillit har derimot aldri forlatt ham, noe uttalelser som denne er prov på.

- Det har vært en revolusjon. Nå hører du White Stripes på radioen, istedet for Pearl Jam som da jeg startet. Hvor mange er det som imiterer Pearl Jam nå? Ikke mange. Derimot er det mange som imiterer meg, og jeg spilte en rolle i revolusjonen. Dagens band forteller ikke at jeg inspirerte dem, fordi de er egoistiske jævler.

Video: The Brian Jonestown Massacre slåss på scenen