Hvor er X-faktoren?
Kylie er tilbake etter fem års stillhet. Hun burde ha ventet enda litt lenger.
Kylie Minogue
X
Parlophone
I 2001 skjedde det noe med Kylie Minogue. Albumet «Fever» ble en makeløs suksess, Kylie var på alles lepper og den australske stjernen var tilbake i søkelyset. Oppfølgeren var derimot en katastrofe, og så ble det stille.
Upersonlig
Verden fikk etter hvert vite at Kylie hadde fått kreft, men sykdommen er forhåpentligvis bekjempet og nå er hun tilbake, igjen. Skjønt, tilbake og tilbake... Det er vanskelig å si hvor det er blitt av popstjernen, på «X» er det i alle fall vanskelig å få øye på henne. Albumet er stilrent og mildt minimalistisk i sin elektropop, men så polert at personligheten er blitt borte.
Og personlighet er noe enhver popplate på denne siden av millenniet må ha. I en industri så proppet med årsferske merkevarer er anonymitet synonymt med musikalsk selvmord. Personlig håper jeg Kylie klarer seg over kneika og gjør nok et comeback. Det skjer imidlertid ikke denne plata.
Tre låter
Det er i grunnen snodig at «X» er så kjedelig som den er blitt. Låt for låt har gjerne noe ved seg, men feiler i å holde oppmerksomheten lengre enn sekunder av gangen.
Ta «hiten» «2 Hearts» som eksempel. Sangen er en av albumets høydepunkt, men tar aldri av, tilbyr ingenting etter de første taktene verken vokalmessig eller instrumentalt, men har flere gode byggesteiner. For å trekke flere sammenligninger til arkitektturen: Materialet er det samme, men noen bygger Guggenheim, andre parkeringshuset Ibsen.
Også den luftige «Sensitized» og Madonna-rip off-en «No More Rain» hevder seg i mengden og synes du tre ok låter er nok på en langspiller, kan «X» være noe for deg. Andre bør vise varsomhet.