Hvilket tiår er det verste?
Popmusikk kan definere et tiår. Bli med og kår det verste så langt.
(SIDE2): Helt siden rockens spede fødsel og begynnelsen av moderne popkultur på midten av 1950-tallet har vi skreket oss hese for «musikkgudene» på scenen.
Men som historien har vist oss gang på gang: For hver The Beatles kan du banne på at det dukker opp ti Hermans Hermits.
De aller fleste av oss har nok noen musikalske svin på skogen. Kanskje har du nynnet lystig med til Phil Collins eller fortsatt ikke greid å kaste «Absolute Music 9» i søpla?
Frykt ikke! Tiden er nå kommet for å ta et endelig oppgjør med alle de ubrukelige, talentløse og pengegriske svina som fortsatt plager oss etter snart femti år med popmusikk til massene.
60-TALLET
Ingen kan argumentere mot at folk som The Beatles, The Rolling Stones, Bob Dylan og The Velvet Underground la grunnsteinene for alle aspirerende rockmusikere som har kommet etter dem.
Sengevæterpop
Men tidens tann har nok ikke vært like snille mot hordene av kopister som fulgte i deres umiddelbare fotspor.
Se for eksempel Hermans Hermits under, som et strålende eksempel på fabrikert sengevæterpop fra sekstitallet.
Psykedelisk dumskap
Etter at de psykedeliske stoffene meldte sitt inntog, forsvant beklageligvis de fleste musikere (unnskyld uttrykket) opp sitt eget «arsle». Alle skulle plutselig lage den nye «Sergeant Pepper». Dessverre sto ikke ambisjonsnivået alltid i stil med talentet hos den jevne rocker.
For å høre hvordan en gjeng syrehoder med ubegrenset studiobudsjett låter, kan du la dustene i Iron Butterfly ta over her:
70-TALLET
Tiåret som ga oss heavy metal, glamrock, krautrock og punk er kanskje den mest misforståtte musikkhistoriske perioden av dem alle.
Peach Canei og kokain
Mye av grunnen til dette er den direkte vulgære listemusikken som herjet fritt, mens gud og hvermann var for rusa på Peach Canei og kokain (for de som hadde råd) til å merke noe som helst.
«Hotel California» er blitt en standard for alle pubmusikanter fra Tokyo til San Fransisco, noe som ikke akkurat har økt vår begeistring for landeplagen fra The Eagles.
- Jeg liker disco omtrent like godt som herpes.
Fra softrock over til disco. Selv om det finnes noen hederlige unntak, er denne sjangeren stort sett en oppvisning i smakløshet og billige løsninger. Hunter S. Thompson, gonzojournalistikkens far, sa det slik:
- Jeg liker disco omtrent like godt som herpes.
Vel talt, Hunter. Vi stemmer i og mener medlemmene i Boney M fortjener å rulles i tjære og fjær for denne megahiten fra 1978.
80-TALLET
Her begynte det virkelig å ta av i alle retninger. Rocken ble «slemmere» med hårmetalband som Mötley Crue og Guns N Roses, bleke briter med synthesizere dominerte lenge hitlistene og hip-hop ble født i New York.
Bedre enn sitt rykte?
Så åttitallets rykte som en eneste stor orgie av synthtrommer og cheesy puppedamer er muligens en aldri så liten klisjé. Men med de fleste klisjéer følger det som oftest også et fnugg av sannhet.
Som for eksempel Modern Talkings «Youre My Heart, Youre My Soul». Se og grøss!
Hårspray og groupies
Og selv om indierockere som The Smiths, Pixies og R.E.M. på begge sider av dammen la grunnlaget for alternativ rock i dette tiåret, var det fortsatt gutta med mest hårspray som fikk alle damene og spenna .
20 år senere kan vi igjen ta en titt på Whitesnakes «Here I Go Again» og spørre dere jenter som var unge på den tiden: Hva i helvete tenkte dere på?
90-TALLET
Dette var tiåret for gjenbruk i musikkens verden. I England blandet folk som New Order, Primal Scream og Happy Mondays rock og dansemusikk til den store gullmedaljen. Nirvana og de andre bandene i Seattle mikset punk og tungrock til grønsj, mens rappere på begge sider av USA samplet sine gamle funkhelter til krampa tok dem.
I'm your Tamagotchi
Og det er ikke noe galt i det. Det var jo spennende tider! Men at herligheten bare varte et par år før konstruerte boyband og digitale leker fra Japan tok over sjappa, er direkte skammelig.
Kopistene kommer
Etter Kurt Cobains død, ga britpopbølgen oss håpet tilbake. Men da Oasis, Blur og Pulp begynte å gå på tomgang etter noen intense år, sto kopistene klare i skyggene.
De utallige wannabe-bandene, både på amerikansk og britisk jord, førte til at mange mistet troen på rockens framtid.
Når man hører «Higher», Creeds gjennombruddshit fra 1999, er det kanskje ikke så rart panikken bredte seg.
2000-tallet
Det er fortsatt ikke over, men mye tyder på at ondskapen fortsatt råder.
The Strokes, The White Stripes og en haug andre band som hadde «The» foran navnet sitt ga en kort stund rockelskerne tilbake troen på kvalitetsvarer var kommet for å bli.
Hip-hop på listene
Drivende god dansemusikk har blitt en stadig en større del av den brede populærkulturen, og sammen med hip-hopens inntog i den hvite manns hverdag var til og med hitlistene spennende for en stakket stund.
Men så dukket folk som Black Eyed Peas opp. Hjelp!
Se forferdelige «My Humps» under.
Emo-helvete
En annen voksende trend dette tiåret er emo-rock. Dens fremste eksponenter som for eksempel My Chemical Romance og Panic! At The Disco nekter selvsagt for at de er emo. Men som dere alle vet er det ingenting som er mer emo enn å nekte for at man er det.
Denne låta er et lysende eksempel på hvorfor tilhengere av denne sjangeren burde sperres inne. Eller kanskje ikke.
Tanken på hva sytepavene i Panic! At The Disco kan komme opp med når de har opplevd noe mer enn et harddisk-kræsj på Ipoden er uutholdelig.
Du har lest våre argumenter. Nå vil vi ha dine i kommentarfeltet. Og for all del: Glem ikke å stemme!