Hvilken utladning!

Jon Irabagon
Foxy
Hot Cup Records/MusikkLosen

Etter at saksofonisten Jon Irabagon, født i Chicago av fillipinske foreldre, vant den prestisjetunge Thelonious Monk-konkurransen i 2008, har et stadig større publikum fått ørene opp for han. Her hjemme har vi fått stifte bekjentskap med han gjennom bandet med jazzens morsomste navn, Mostly Other People Do the Killing, men han har også vært her og turnert med norske musikere.

Han har faktisk gjennom norske venner fått inspirasjon til navnet på sitt eget plateselskap, Irrabagast Records! Hans to seneste utgivelser finnes på det merket, men før den tid, i 2010, nærmere bestemt den 27. mars, spilte han inn 78 minutter som av en eller annen årsak aldri har vær gitt ut her hjemme før nå. Det er på høy tid for å si det slik!

“Foxy” er en hyllest til Sonny Rollins og er gjort så originalt og tøft at jeg er helt sikker på at mesteren har gitt seg ende over hvis han har fått hørt den. Coveret er en ironisk kopi av Rollins´ “Way Out West”-skive fra 1957 der han gjorde trioformatet uten piano til noe helt nytt. Sammen med bassist Ray Brown og trommeslager Shelly Manne åpna Rollins opp akkordfrie dører som satte sine viktige spor i jazzhistoria.

De 12 låtene her heter “Foxy”, “Proxy”, Chicken Poxy”, “Boxy” og så videre – røttene tilbake til Rollins´ “Doxy” er åpenbare. Det mest oppsiktsvekkende musikalsk her er at de 12 låtene går sømløst over i hverandre. Det er vi jo vant til fra frijazzen, men dette er strukturerte låter med definert beat og tøffe melodier og Irabagon spiller hele tida – i 78 minutter!!! Det virker som om han er utstyrt med en idérikdom som savner sidestykke og “kondisjonen” har jeg enkelt og greit ikke hørt maken til. Denne gangen spiller han kun tenorsaksofon, noe annet skulle tatt seg ut i en hyllest til Rollins, og som sitt forbilde så bruker han ofte sitater fra kjente låter som “Bewitched, Bothered and Bewildered” og “Let it Snow!”. Ikke en eneste gang i løpet av denne maratonhappeningen hører jeg Irabagon gjenta seg sjøl – det er nesten utenkelig basert på hvor mye han spiller, men det forteller en hel del om hvilket enormt talent han er i besittelse av.

Med seg har han legenden Barry Altschul på trommer, som var et stort navn på 70- og 80-tallet sammen med blant andre Anthony Braxton, Chick Corea, Dave Holland og Sam Rivers. De seineste tiåra har han vært borte fra rampelyset, men du verden som han er til stede disse 78 minuttene. Bassansvaret har Peter Brendler – et totalt ukjent navn for meg som gjør en glitrende jobb.

“Foxy” er en musikalsk energiutladning av svært sjeldent merke. Den forteller oss at Jon Irabagon kommer til å være i et av jazzens førerseter i mange tiår framover.