Hvilken trio!
Det er ikke hver dag en CD blir kalt opp etter de medvirkende, men når det er giganter fra tre generasjoner som setter hverandre stevne som her, så kan det så absolutt forsvares.
Bill Frisell, Ron Carter, Paul Motian
Bill Frisell, Ron Carter, Paul Motian
Nonesuch/Warner Music
For en rekke jazzgenerasjoner er dette tre svært så familiære navn. Bill Frisell, som har rukket å bli 55 år, slo gjennom på begynnelsen av 80-tallet bl.a. med våre egne storheter Arild Andersen og Jan Garbarek. Siden har han spilt med alle, eller rettere sagt alle har ønska å spille med han: Jazzstorheter av alle avskygninger pluss personligheter fra en rekke grenseland som Elvis Costello, Marianne Faithfull, Laurie Anderson, Ginger Baker og Norah Jones.
Ron Carter nærmer seg 70 med stormskritt. Han inntok jazzens elitedivisjon med Miles Davis i hans legendariske kvintett på midten av 60-tallet sammen med Herbie Hancock, Wayne Shorter og Tony Williams. Siden har han blitt der værende.
Paul Motian er den eldste av de tre med sine 75 år, men han tynges ikke nevneverdig av det høres det ut som. Motian, som spilte med folk som Stan Getz og Thelonious Monk allerede på 50-tallet, fikk sitt endelige gjennombrudd i den sagnomsuste trioen til pianogeniet Bill Evans. Sammen med bassisten Scott LaFaro skapte de tre et tonespråk verden aldri hadde hørt maken til tidlig på 60-tallet. Motian har sluttet å turnere av helsemessige årsaker, men hjemme i New York er han åpenbart i stand å opprettholde sin skyhøye standard.
De tre har møttes hver for seg ved en rekke anledninger, men så vidt jeg vet er dette første gang de framstår som trio. Det var noe så voldsomt på høy tid. Med et repertoar bestående av Miles Davis og Ron Carter-komposisjonen Eighty-One, standard-låtene You Are My Sunshine, Pretty Polly, On the Street Where You Live, Hank Williams-melodien Im So Lonesome, I Could Cry, samt to Monk-låter, to av Frisell og en av Motian, får vi en trio-innspilling av svært sjelden karakter.
Vi har med tre helt spesielle stemmer å gjøre. Alle er milevis forbi det stadiet der de trenger å vise seg fra: De er kun her for å skape god musikk i en setting de trives i og slik har det blitt.
Her snakker vi om interaksjon på et meget høyt nivå med tre sjelsfrender som har det særdeles hyggelig. Musikken er løs og åpen, men med en klar melodisk åre i seg. Dette er vakkert, originalt og spennende fra tre giganter. Jeg krever ikke så mye mer enn det.